Tok han virkelig livet sitt ved å kjøre inn en kniv i magen, eller kan det ha vært en ulykkshendelse? Tolv år etter Elliot Smiths død aktualiserer dokumentarfilmen «Heaven Adores You» spørsmålet.
Da beskjeden om 34-åringens bortgang kom 21. oktober 2003, ble sorgen over tapet litt forstyrret av detaljene fra dødsfallet som snart lekket ut. Det som var klart var at han døde i hjemmet sitt av et knivstikk i mage/brystregionen, men obduksjonen kunne ikke bekrefte at det dreide seg om selvmord, selv om det aller meste tyder på det.
Det var jo kjent at Elliott Smith lenge hadde slitt med depresjoner og problemer med dop, men obduksjonen viste også at han var nykter i dødsøyeblikket, hvis man ser bort fra reseptbelagte antidepressiver han tok fast.
Noen mente dette kunne styrke teorien om at det faktisk likvel dreide seg om en ulykkshendelse, siden en kniv-i-magen-død synes så brutal og smertefull at «ingen» ville velge den måten å avslutte livet sitt på. Noen har også spekulert i om det muligens kunne være et drap, siden hans kjæreste var i leiligheten da dødsfallet inntraff, og siden hun har fortalt at de like i forveien hadde en heftig krangel.
Heaven Adores You
Svaret får vi aldri, men døden til Elliott Smith står heldigvis ikke i veien for musikken hans. Den lever videre, nå seinest gjennom den doble CD-samlingen «Heaven Adores You», med musikk fra filmen om Elliott Smith ved samme navn.
Det er en film alle som har hørt og likt Elliott Smith kan ha stor glede av, der den følger hans liv og utvikling fra barndommen i Dallas til pønker/grønsjer i Portland, Oregon og videre derfra til stjernestatus som soloartist. Og endelig, til problemene med depresjoner og dop fram mot hans altfor unge død.
– Jeg passer ikke som stor stjerne. Jeg er feil person til å være rik og berømt, sier Elliott Smith i et radiointervju i filmen, som et illevarslende apropos til sin endelige skjebne.
Samtidig forteller det litt om den utryggheten han følte i sitt liv.
Fra Dallas til Portland
Som mange i tilsvarende situasjon kom Elliott Smith litt skjevt ut i livet. Hans foreldre ble skilt da han bare var noen få måneder gamle, og faren hadde han et fjernt og anstrengt forhold til hele livet. Dette ble seinere tema i låter som «Some Song», «No Confidence Man» og «Flowers for Charlie». (Faren het Charles).
Til tross for sitt anstrengte forhold til faren flyttet Elliott Smith som 14-åring fra mora i Dallas, Texas til faren i Portland, Oregon. Da hadde han forlengst kastet seg over pianoet og gitaren og begynt å skrive låter. Men i Portland var han også kommet i den alderen at han fikk smaken både for alkohol og dop.
Pønk og grønsj
Da Smith var i begynnelsen av 20-årene, frontet han Portland-bandet Heatmiser. Deres pønkete og grønsjispirerte rock gjorde dem til lokale stjerner, men kontrasten mellom bandets profil og Smiths søken etter et mer melankolsk og stillferdig uttrykk skapte etter hvert store spenninger.
I 1993 ble de for store for å ignorere, og året etter platedebuterte Elliott Smith som soloarist, med albumet «Roman Candle». I Oregon vakte plata oppsikt og forberedte grunnen for oppfølgeren «Elliott Smith», som året etter ble en lokal storselger og etablerte 26-årige Smith som stjerne i den nordvestlige delen av USA.
Det var likevel først med «Either/Or»-albumet i 1997 som Elliott Smith ble nasjonal eiendom, og i og for seg også litt internasjonal. Den plata var i hvert fall mitt første møte med den introverte artisten med evne til å skape musikk som balanserte et sted mellom det depressivt skjøre og det harmonisk skjønne.
Ifølge Smith var tittelen for øvrig inspirert av og hentet fra Søren Kirkegaard, noe som ikke virker så usannsynlig når man hører musikken og går inn i tekstuniverset.
Oscar-nominert
En av de som fikk opp øynene for Elliott Smith i denne fasen var Gus Van Sant, som fikk Smith til å bidra med både en ny låt, «Miss Misery», og tre allerede innspilte til sin nye film «Good Will Hunting». Den nye låten bidro til å flytte Smith ytterligere noen trinn oppover karrierestigen, da «Miss Misery» ble Oscar-nominert for beste filmmusikk.
Elliott Smiths mollstemte musikk var kanskje ikke akkurat skreddersydd hitlistestoff, men albumet «XO» (1998) ga ham tross alt en hitsingel med «Waltz #2 (XO)» og solgte nærmere en halv million. Smith var nå etablert som kritikeryndling, og albumet «Figure 8» viste nok en gang at flere og flere fikk opp øynene for Smith.
Men det var også på dette tidspunktet det ble altmer klart at utsagnet «jeg passer ikke som stjerne» var mer enn bare tom kokketering. Dopproblemene ble mer tydelige og depresjonene dypere, og i et slags forsøk på å flykte fra problemene flyttet han først til Brooklyn og derfra videre til Los Angeles. Men med på lasset fulgte selvsagt både dop og depresjon, og både i tale og brev til venner ymtet han stadig oftere frampå om ønsket til å avslutte livet sitt.
Også etter «Figure 8» var han i studio for å spille inn enda et album, men kombinasjonen heroin og depresjon førte til at han dessverre aldri kom i mål med disse prosjektene.
Elliott Smith i Norge
Så vidt jeg husker var Elliott Smith i Norge tre ganger. To ganger på So What i Oslo og en gang på Quart-festivalen. Jeg så ham på So What høsten 1998 og på Quart sommeren 2000.
Da intervjuet jeg ham også for NRK, og husker ham som en litt fjern og innadvendt artist. Ikke uvennlig, men litt sløv og tilsynelatende uinteressert. Jeg har i anledning denne saken prøvd å finne intervjuet med ham, men det ligger nok begravd langt inne i en utilgjengelig NRK-server. Og det kan jeg godt leve med, så lenge musikken til Elliott Smith fortsatt er tilgjengelig.
Av Leif Gjerstad
