Ray Davies fyller 80 år fredag. Han har vært popstjerne i nesten 60 av dem, og omtrent like lenge har hovedinnholdet i tekstene hans vært nostalgisk lengsel.
Men før han for alvor begynte sin karriere som formidler av bittersøt vemod, før han etablerte seg som en av popmusikkens mest skarpskodde tekstforfattere, rakk han – godt hjulpet av lillebror Daves overstyrte gitarsolo – å oppfinne heavy metal.
Ray og Dave var ganske overstyrte selv også, og de sørget for å være bannlyst i USA i de årene The Rolling Stones, The Who og Led Zeppelin satte standarden for stadionkonserter.
Så hjemover – og bakover
Ray Davies måtte se i andre retninger, og da så han i retning hjemlandet. Ingen har beskrevet engelskmenns snurrighet og diskrete sjarm bedre i popsammenheng enn Davies. Han så også tydelig i retning gamle dager.
Han lenget tilbake, og gjorde det på flere nivåer: Den britiske landsbygda (Village Green Preservation Society) , britisk verdensherredømme (Arthur And The Rise And Fall Of The British Empire), Nord-Londons tristesse og drømmene om Amerika (Muswell Hillbilles og det senere soloprosjektet Americana), egen skoletid (Schoolboys In Disgrace), egen oppvekst og drømmen om på bli musiker (soloprosjektet Storyteller), Angry young men og 50- og 60-tallets øvrige persongalleri (låten «Where Are They Now?»), storesøstrenes dating på fredagskveldene (flere låter, blant annet «Come Dancing»), The Kinks selv etter at bassist Peter Quaife ga seg (låten «Days»), Hollywoods glansdager (låten «Celluloid Heroes»), tapt kjærlighet (utallige låter), datteren låtens hovedperson ikke lenger får møte («Art Lover»).
Flere nøkkellåter
Den såre lengselen tilbake til mer oversiktlige tider dominerer min spilleliste i anledning 80-årsdagen; men det finnes andre nøkkellåter. «I’m Not Like Everybody Else» kan stå som Ray Davies programerklæring og også selve definisjonen av The Kinks. En annen, og enda mer skjult klassiker er «Sitting In My Hotel», unntaket som bekrefter regelen om at ingen klarer å skrive vesentlige låter om livet på turné.
De to sist nevnte låtene er eksempler både gode, personlige tekster. Ray Davies er ellers, ved siden av Lou Reed, en av de ytterst få låtskrivere med betydelig talent for å skrive sangtekster som er som små noveller formidlet i tredjeperson. Ta «Waterloo Sunset» som du trenger et eksempel.
Større innflytelse enn oppmerksomhet
Ray Davies har aldri fått den samme brede oppmerksomheten som sine samtidige i The Beatles, The Rolling Stones og The Who. Men hans bidrag til popmusikkens utvikling er ikke så veldig mye mindre enn enkeltpersoner i disse bandene.
Man kan knapt tenkt seg Damon Albarn og Blur uten Ray Davies, knapt Paul Weller heller – og muligens ikke en gang David Bowie.
Mange har bevist at 80 ikke er en alder for en rocker. Men Ray Davies er kanskje unntaket som bekrefter regelen her også. Jeg har sett ham mange ganger, både med The Kinks og i de siste drøyt 25 årene som soloartist. Jeg vet ikke om jeg har veldig store forventninger til nye konserter, verken med Ray solo eller The Kinks-gjenforeningen det stadig snakkes om. Verken Ray eller lillebror Dave har Mick Jagger-fysikk og utstråling anno 2024.
De siste gangene
Siste gangen jeg opplevde The Kinks var også deres aller siste konsert, på Norwegian Wood i 1996. Jeg var ganske skuffet der og da, men jeg visste jo ikke at dette var (hittil) siste gang de sto sammen på en scene.
Siste gang jeg opplevde Ray Davies var sannelig også på Norwegian Wood, i 2015. Ganske skuffet den gangen også, selv om «Waterloo Sunset»-duetten med Jackson Browne var et øyeblikk. Men jeg visste jo ikke den gang at det kanskje var siste gang Ray Davies spilte i Norge, og kanskje siste gang jeg opplevde ham på en scene.
Låtene hans har jeg definitivt ikke hørt for siste gang. Her er en spilleliste med 20 av dem, med sikkert overraskende antall låter etter den perioden som regnes som den mest vesentlige (altså 60-tallet). Bare noen av de aller største hittene med The Kinks er med her, de har du hørt før og kan enkelt høre igjen.
Av Ole Jacob Hoel
Hør spilleliste:
