(Intervju første gang publisert i NTB januar 1999)
Oslo: – Det tok James Joyce syv år å skrive «Ulysses», men jeg slår ham med et år eller to. Så lang tid har jeg nemlig brukt på mitt nye album «Memory of the Future». Til gjengjeld trenger du bare en time på å komme deg gjennom musikken, smiler Eric Andersen.
Sist gang Andersen (55) – med leilighet på Manhattan og hus på Jessheim sammen med kona Unni Askeland – ga ut et soloalbum var i 1989, med «Ghosts Upon The Road». Men det betyr ikke at det har vært taust fra Andersen-kanten siden den gang. I 1991 ga han ut både «Stages: The Lost Album», med opptak fra begynnelsen av 1970-tallet, og den første av to album med trioen Rick Danko, Jonas Fjeld, Eric Andersen.
– Den tredje påbegynner vi trolig i Woodstock til sommeren. Alle tre har vi vært travelt opptatt på hver vår kant, men vi har det så moro sammen at vi er fast bestemt på å fortsette samarbeidet, sier Eric Andersen til NTB Plusss.
Lang prosess
Både Jonas Fjeld og Rick Danko medvirker på Andersens nye CD «Memory of the Future», i likhet med blant andre Dankos Band-kollega Garth Hudson, Richard Thompson, Dylan-bassisten Tony Garnier, Howie Epstein, Benmont Tench, Per Hillestad, Ingar Helgesen og Andersens datter Sari. Og lista over studioene som er brukt – i USA og Norge – er nesten like lang som den med medvirkende musikere.
– Det du hører er åtte år av mitt liv komprimert til en time. Det har vært en lang prosess med utvikling av ideer og reiser i tid og sted med taper under armen. I stedet for å samle en gjeng musikere på et sted, har jeg valgt først å spille inn vokalene og gitarene, for så på et seinere tidspunkt å fargelegge låtene med andre instrumenter og musikere. Selvsagt ikke den enkleste måten å spille inn en plate på, men det ga musikken en spesiell stemning jeg ikke ville vært foruten. Den største utfordringen lå naturlig nok i å ta alle bitene og sy dem sammen til en homogen enhet. Og i denne har Jonas Fjeld og Ingar Helgesen spilt en meget viktig rolle, skryter Eric Andersen av sine norske venner.
Litterære reisebrev
Det er ikke bare lista med studioer som gir «Memory» et slags reisepreg. Også tekstene har hentet næring fra vidt forskjellige steder, samtidig som de tematisk rommer alt fra en hyllest til god sex til en advarsel mot den mørkebrune fascismen som truer Europa.
– Alt springer egentlig ut fra New Yorks folk-bevegelse som jeg var del av på 1960-tallet. Målet var å skape et alternativ til den klisjepregede popteksten, og ga derfor plass til personlige refleksjoner av såvel emosjonell som politisk karakter. Men selv om «Rain Falls Down In Amsterdam» tar opp den gryende fascismen i Europa, ser jeg ikke på den som politisk. Politikk går dårlig sammen med poesi, og min tekst er derfor mer et humant rop og bønn om at vi ikke må sovne. Vi må ikke glemme historien. For hvis vi ikke vokter oss, har historien dessverre en skremmende tendens til å gjenta seg, sier Eric Andersen.
Nye prosjekter
En historie han lover ikke skal gjenta seg, er den store tidsavstanden mellom hans to siste soloalbum.
– Ni år er så altfor lang tid. Denne gang har jeg derfor bestemt meg for å begynne jobbinga på et nytt album allerede i løpet av året. Egentlig har jeg allerede tyvstartet, for to låter er nesten helt ferdige. Den ene skrev jeg sammen med Lou Reed i fjor sommer, mens den andre er en låt jeg har jobbet med i 15-20 år uten å gjøre helt ferdig. Den reflekterer litt om John F. Kennedys død, og hvordan budskapet nådde meg mens jeg satt sammen med Allen Ginsberg, Jack Kerouac og Neal Cassady i San Francisco, forteller Andersen som får enda en anledning til å reflektere om beat-generasjonen de kommende månedene.
– Det amerikanske bladet Rolling Stone skal til sommeren gi ut en meget omfattende bok om denne kulturelle epoken, kalt «The Rolling Stone Book of The Beats». Jeg skal være en av bidragsyterne, og mitt bidrag vil bestå både av personlige minner og en teori om at den kulturelle revolusjonen i USA egentlig ikke fant sted med Elvis, men med beat-forfatterne og bebop-musikerne noen år tidligere. Det var der det hele startet, avslutter Eric Andersen.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 27. januar 1999)
Les også: Jonas Fjeld i New York (intervju fra 1991)
Les også: Togmusikk på norsk-amerikanske skinner (intervju fra 1994)
