Blur har gjort mye bra, men «Parklife» må vel være deres aller beste noensinne? Denne våren er det 25 år siden London-bandet skapte britpopklassikeren.
Blur hadde allerede holdt på noen år og gitt ut to album da de høsten 1993 gikk i studio for å spille inn nytt. Damon Albarn hadde låtene mer eller mindre klare da innspillingen skulle ta til, og under oppsyn av produsent Stephen Sweet jobbet de nokså kjapt og effektivt. Ifølge Albarn ikke bare fordi de var så fokusert, men vel så mye fordi økonomien ikke tillot at de sløste med tida.
Dessuten var alle så fornøyde med resultatet at det ikke hadde hatt noen hensikt å rote mer i studioet. Mente både bandet og Sweet. Men det gjorde ikke David Balfe, sjefen i Food Records, plateselskapet deres. Han forklarte managementet til Blur klart og tydelig at denne plata ikke hadde noen framtid.
På en måte hadde den vel heller ikke det, for Balfe sitt vedkommende. Den tidligere keyboardisten i The Teardrop Explodes mislikte ikke bare «Parklife», han var i tillegg så fed up med hele bransjen at han like gjerne solgte Food Records til EMI.
Øyeblikkelig suksess
Forhåpentligvis fikk han en god pris og kanskje gjerne også noen prosenter i en overgangsfase, for Balfe rakk knapt å flytte inn i sitt Country house (jepp, derfra Blur fikk den låten!) før «Parklife» rett etter utgivelsen 25. april tok Blur til topps på den britiske albumlista.
Og det var bare begynnelsen. For «Parklife» ble ikke bare overøst med superlativer, den ga også Blur fire hitsingler («Girls & Boys», »End of a Century», «Parklife» og «To The End») og endte med å selge over fire millioner. I hjemlandet.
Samtidig har «Parklife» til dels også fått symbolisere starten på den gyldne britpop-perioden, siden den kom ut bare noen få måneder før Oasis meldte seg på banen med «Definitely Maybe».
Britisk arv, egen identitet
Men mens Oasis-plata bare var et skritt på veien til deres høydepunkt, ble Blur aldri bedre enn på «Parklife». Her forvaltet de den erkebritiske arven etter The Kinks, Small Faces, XTC og likesinnede på en fortreffelig måte, samtidig som de lekte seg fram gjennom ulike sjangere til en helt egen identitet. Dessuten skrev Albarn tekster som skildret hverdags-England med både sarkasme og kjærlighet. «Parklife» hadde alt som skulle gjøre den til en klassiker.
Riktignok mente tydeligvis ikke juryen i den britiske prestisjeprisen Mercury Awards det, siden de forærte M People’s «Elegant Slumming» prisen for årets beste plate i 1994! (Noen som husker dem? Jeg gjør det knapt). Men til gjengjeld fikk Blur hele fire priser da Brit Awards noen måneder seinere skulle dele ut sine bestepriser for 1994, blant annet ble de priset som «Årets gruppe» mens «Parklife» ble «beste album».
Og slik har det fortsatt. Hver gang «tidenes beste» album skal kåres av en eller annen avis eller musikkblad, dukker Blurs «Parklife» som regel alltid opp et eller annet sted på lista.
Av Leif Gjerstad
Les også: Husker du britpop
Les også: Damon Albarn: Vital og verdensvant brite fyller 50
Les også: Blur: Nye toner skaper glør(arkivintervju fra 1997)
Se også video:
