I dag lanserer Bruce Springsteen boka «Born To Run», hvor han forteller om livet sitt. Men det er også mitt liv han skriver om.
Neida, selvsagt mente jeg det ikke så bokstavelig. Riktignok hadde vi begge fedre som ikke skjønte hvor viktig musikk og rock kunne være, men bortsett fra det artet Springsteens liv og oppvekst i Freehold og Asbury Park seg ganske sikkert nokså forskjellig fra det jeg hadde i Stockholm og Oslo.
Mitt enkle poeng var derfor bare at jeg har fulgt ham siden jeg satt i en bil i Stockholm da Sveriges Radio spilte et kutt fra «det kommende debutalbumet» hans høsten 1972. Jeg hadde ikke annet valg enn kjapt å svinge inn til fortauskanten og guffe opp lyden på radioen, mens jeg fikk frysninger og lurte «hvem i helvete er dette her»???!!!
Blodfan
Jeg trengte ikke vente mer enn fire, fem minutter før jeg fikk svaret, og et par dager etter det igjen hadde jeg forhåndsbestilt LPen «Greetings From Asbury Park, NJ» fra USA. Der startet mitt forhold til Bruce Springsteen, og i mange år var jeg så blodfan som det var mulig å være. Det var mange jeg digget, Bowie, Dylan, Van the Man, Grateful Dead, Roxy, Neil Young og så videre, men ble jeg nødt til å velge én måtte valget bli Bruce.
Derfor opplevde jeg det som en stor tragedie da jeg var døgnet for seint for å fikse billett til hans Born To Run-konsert i Stockholm høsten 1975, og derfor var jeg tilsvarende lykkelig da jeg endelig fikk sett ham i Drammenshallen på hans første Norges-besøk, våren 1981.
Les også: Da Leffe droppet Springsteen
Normalisert forhold
Siden er det vel blitt omlag 40 Springsteen-konserter til, et antall som er anselig i forhold til hva mange andre har vært med på, men selvsagt bare peanuts i forhold til hva de virkelige blodfansen har fått med seg. I mellomtida har også mitt forhold til Bruce Springsteen normalisert seg. Jeg setter fortsatt stor pris på ham, men strengt tatt er vel «Tunnel of Love» (1987) og «The Ghost of Tom Joad» (1995) de siste platene hans som jeg føler er uunnværlige. Og det begynner å bli noen år siden nå…
Les også: Den ensomme trubadur (Tom Joad-essay)
Men som liveartist leverer han fortsatt og lever opp til klisjéene som «The Boss». Spørsmålet er liksom aldri om det blir bra, bare hvor bra det vil bli. I sommer hadde jeg også det privilegiet å få se ham to ganger på The River-turnéen, først på Europa-premieren i Barcelona i mai, og deretter i Frognerparken i juli. (Har vel en mistanke om at jeg hadde tatt med meg Oslo-konserten i juni også, hadde den ikke kollidert med Roskilde-festivalen).
To ulike konserter
Det fine med de to konsertene var at jeg fikk to helt ulike opplevelser. I Barcelona (for øvrig på Nou Camp, samme kveld som Barcelona FC hadde sikret seg nok et spansk ligamesterskap, slik at hele stadion ljomet med campione-campione-sang lenge før Bruce kom på) spilte han en fire timer lang «ordinær» konsert, mens konserten i Frognerparken ble en av kun tre på Europa-turnéen hvor han faktisk spilte hele «The River» fra ende til annen. Og selv om det dramaturgisk kanskje ikke er optimalt for en konsert, føltes det stort endelig å få høre et album jeg har hatt så nært forhold til i sin helhet.
Les også: Observasjoner ved elvebredden (The River-essay)
Når dette skrives vokter forlag og plateselskap fortsatt sånn på boka at jeg ikke kan si noe mer enn alle allerede vet. Og når du leser dette sitter jeg på et tog et sted i Europa, uten å ha hatt mulighet til å få boka med på turen. Men jeg skal nok fange den opp når jeg kommer hjem igjen, i visshet om at Bruce og jeg har vært «Born To Run» ved siden av hverandre i over 40 år. Det kan fort bli noen til.
Av Leif Gjerstad
Les også: Fabelaktig turnéåpning av Springsteen (konsertanmeldelse, Barcelona 14.05.16)
Les også: Endelig spilte Bruce Springsteen «The River»! (konsertanmeldelse, Oslo 28.07.16)
