Oslo/Amsterdam: Som takk for at de kjøpte en av hans plater spesialskrev Ezra Furman 140 låter for 140 av sine fans. – Galskap, konstaterer den amerikanske artisten . Mandag spiller han på John Dee i Oslo.
Historien er sju år gammel, men ikke desto mindre sann. Ezra Furman og hans band The Harpoons hadde nettopp gitt ut bonusalbumet «Moon Face», og den da 22-årige artisten fant på den glupe idéen å skrive en låt til hver én som kjøpte plata og sendte inn noen linjer om seg selv til Furman.
– Jeg trodde kanskje jeg ville få noen veldig få svar, men de kom i langt større antall enn forventet. Og da jeg hadde skrevet 140 låter, måtte vi bare si stopp. Selv om jeg skrev mye på den tida, tok disse spesialskrevne låtene mer tid enn jeg hadde, forteller Furman og forsikrer bestemt at han ikke skrev tullelåter og at ingen av de 140 fikk en låt identisk med den noen andre hadde fått.
– Da jeg først hadde sagt at jeg skulle gjøre dette, ville jeg gjøre det så godt jeg kunne. Hvis jeg bare hadde levert noe hastverkskvip ville det jo bare bli dumt. Nei, jeg la hele sjela mi i det, men innså ganske fort at prosjektet var nokså håpløst. Ikke bare fordi det tok all min tid, men også fordi det føltes feil å skrive om og for andre. Den virkelig personlige nerven får du bare om du skriver om deg selv.
Kritikeryndling på vei opp
Det har Ezra Furman gjort så framgangsrikt at buzzen rundt ham har begynt å gå de siste par årene. «Day of the Dog», hans andre soloalbum etter at The Harpoons ble oppløst i 2011, havnet i 2013 på manges årsbestelister. Og i fjor fulgte han overbevisende opp med «Perpetual Motion People».
Musikalsk er Furman leken og vidtfavnende, med alt fra pønk til soul og doowop i miksen og Lou Reed, Violent Femmes og Jonathan Richman som naturlige referanser.
– Noen har beskrevet musikken min som litt forvirret, men det handler mer om at jeg er del av shuffle-generasjonen. Jeg har vokst opp med spillelister av alle mulige slag, og derfor blitt eksponert for mye rart. Men for meg føles alt like naturlig, analyser Furman som også har markert seg som en svært personlig tekstforfatter.
Eller som en journalist uttrykte det: «Furman skriver om sex, dop, hjerte, smerte, synd og frelse».
– Det høres ganske riktig ut, selv om han eller hun glemte marinbiologi og den åndelige søken etter den evige sannheten, ler amerikaneren.
Pønken reddet ham
Ezra Furman kommer fra Chicago, med foreldre hjemmehørende mer naturlig i finans og akademia enn i musikk.
– Det gikk mer i litteratur enn musikk da jeg vokste opp. Jeg leste mye, både romaner og poesi, forteller Furman som så lyset som tolvåring. Eller rettere sagt: han hørte pønk.
– Jeg var jøde, usikker på min seksuelle identitet og veldig asosial. Jeg var særingen som ikke skjønte hva som feilet ham og som derfor var flau over hvem han var. Helt til jeg hørte pønk. Den feirer alle de som føler seg som tapere fordi de ikke passer inn i normalen, fastslår Ezra Furman som i sann pønk-gjør-det-sjæl-tradisjon like etter begynte å spille gitar.
– Jeg fikk den i gave av foreldrene mine, og de foret meg med Dylan og Joni Mitchell-plater. Kanskje ikke den musikken som sto meg nærmest, men jeg ble veldig fascinert av deres evne til å skrive låter og lyriske tekster og drømte om å gjøre noe liknende. De betød mye for min utvikling.
Trøblete kjønnsidentitet
Som artist trekker Ezra Furman likevel fram Lou Reed som det store forbildet. Noe han forklarer med at Lou Reed som han var jøde, biseksuell og nektet å la seg knekke av det konforme. Og at han hørte Reed første gang når han slet som verst med eget selvbilde.
– Helt fra jeg var gammel nok til å skjønne slikt følte jeg at den maskuline rollen kledte meg dårlig, uten at jeg av den grunn følte meg mer fortrolig med det feminine i meg. Jeg var en misfit som brukte lang tid for å innse at det fantes et ord som passet på meg: biseksuell. Og jeg trengte enda mer tid for å klare å bryte ut av alle konforme forestillinger. Lou Reed var den som viste meg at det var mulig, kommenterer Furman.
Destruktivt og konstruktivt
En låt som i det henseende er blitt trukket fram som sentral i Furmans katalog er den pønkete «I Wanna Destroy Myself». Den åpnet gjennombruddsalbumet «Day of the Dog», men Furman påpeker at selve låten er mye eldre enn som så.
– Jeg skrev den i ren smerte, i en fase hvor jeg var veldig selvdestruktiv med suicidale tendenser. Men jeg ble så pass skremt av låten at jeg ikke torde å vise den for andre, men heller gjemte den i en skuff. Det tok mange år før jeg tok den fram igjen og innså at den ikke bare var destruktiv. Den byr jo også på et konstruktivt element, i og med at det den vil knuse er den falske delen av meg selv, slik at mitt virkelige jeg kunne komme bedre til syne, forteller Furman. Som på scenen i dag gjerne leker med kjønnsidentiteter, ved å mikse tøffe lærjakker og rocka solbriller med kjoler og perlehalskjeder.
Hellig sabbat
Når vi snakker med ham er han på vei fra Amsterdam til Frankfurt, og har litt dårlig tid fordi han må være framme før solnedgang. Det er nemlig fredag, og sabbaten holder han hellig…
– Min mor konverterte fra katolisme til jødedom, men oppveksten min var i liten grad preget av religion. Vi var sjelden i synagogen og sabbaten var et begrep uten særlig betydning. Men siden jeg først hadde en tro ville jeg gjerne vite litt mer om den og studerte derfor litt på egen hånd. I dag betyr religion mye for meg. Det har ikke bare forandret livet mitt, troen har også reddet meg, sier Ezra Furman som er ambivalent når praten kommer inn på Isarel.
– Jeg er forferdet over Israels brudd på menneskerettigheter og alle de skrekkelige tingene landets regjering har stått bak. Men samtidig tror jeg på Israels rett til å eksistere, og har liten tro på kulturell boikott av landet. Det er en kompleks situasjon som jeg ikke har noen løsning på. Dessuten er jeg ikke politiker, men bare en artist, avslutter Ezra Furman.
Av Leif Gjerstad
