Oslo: – Det er ikke vi som er sære, det er andre som er konforme. Alle artister burde eksperimentere litt, for å finne det unike i seg selv, sier Wayne Coyne.
Sammen med sitt band Flaming Lips har den 38-årige amerikaneren lagd et avårets mest kritikerroste album, «The Soft Bulletin». Samtidig sto Flaming Lips for årets overlegent mest bisarre innslag på Roskilde-festivalen: En performance bestående av 13 biler oppstilt midt på festivalplassen med åpne dører og utrustet med hver sin CD-spiller og 10 watt Powerhorn, og hvor hele kunstverket besto av noen dype basstoner og andre lyder som fikk vindusviskerne til å danse.
– Jeg ser helt klart at «The Flaming Lips Car Experience» er veldig spesielt, selv i forhold til hva vi ellers gjør. Og slik sett beklager jeg hvis folk forventet seg noe helt annet i Roskilde. Men dette var avtalt lenge før «The Soft Bulletin» kom ut, forsvarer Wayne Coyne seg med. Og forteller videre at det er et konsept han har brukt for å teste ut ting hjemme i Oklahoma.
– Det begynte med at vi parkerte masse biler på en parkeringsplass og lagde masse med lyder. Noen står i konflikt med hverandre, mens andre utfyller hverandre. Og et eller annet sted i det spennet har vi funnet konkrete lyder som vi har kunne bruke i helt andre sammenhenger.
Bilfritt Oslo
Fredag spiller Flaming Lips i Oslo, men Wayne Coyne lover at det blir uten turnébuss eller andre biler på scenen. Bare musikerne – og masse backingtapes.
– På scenen prøver vi å oppfinne oss selv på nytt ved å presentere våre sanger på en annerledes måte. Og i den sammenhengen spiller ferdiginnspilte taper en stor rolle, forteller Wayne som mener motstanden mot «boksmusikk» er avlegs.
– Jeg tenkte også slik tidligere, men en konsert blir ikke bra bare fordi den er 100 prosent live. Det som betyr noe er hvordan det hele blir framført på scenen. Det viktigste er å gi slipp på fordommer om hva en fellesmusikalsk opplevelse er, for det finnes ingen regler for hva som kan være bra og dårlig, hevder Wayne Coyne og slår et slag for eksperimentene.
– Nesten alle musikere blir fornærmet hvis du antyder at de ikke er originale. Men mange av dem skyr samtidig eksperimenter, enda det er nødvendig å eksperimentere for å finne sin egen stemme. Noen dropper kanskje eventyret fordi de ikke gløder, mens andre gjør det av frykt for det ukjente. Verst er det likevel med dem som skylder på at musikkbransjen knebler dem. Det er jo bare tull! Ingen kan nekte deg å bruke din kreativitet til å gjøre det du vil, alt de kan gjøre er å nekte deg penger til å gjøre det. Hva du velger – pengene eller friheten – er uansett ditt valg.
Nypsykedelia
Da «The Soft Bulletin» kom tidligere i år, ble Flaming Lips av engelsk musikkpresse trukket fram som frontfigurer i den nypsykedeliske bølgen».
– Det gledet meg. Ikke fordi vi nødvendigvis er nypsykedelia, men fordi vi føler et visst slektskap med grupper som Mercury Rev. Og ikke minst fordi vi er så pass gamle som vi er. Flaming Lips har rullet i forskjellige versjoner siden første halvpart av 80-tallet, og er du trangsynt er det grunn nok til ikke å ta oss med i den «nye» bølgen. Men det viktige er jo selvsagt å dømme noen ut i fra deres ideer, ikke alder, fastslår Wayne Coyne som avslutningsvis bedyrer at «The Soft Bulletin» var en glipp.
– «Bulletin» er omtalt som noe av det mest kommersielle vi noensinne har gjort. Og det er godt mulig, men uten at vi planla det slik. Å skrive kommerse sanger er et vanskelig håndverk som vi verken har erfaring med eller kunnskap om. Vi har bare noen ideer som vi forfølger, og denne gangen endte de tilfeldigvis opp som en samling lett tilgjengelige sanger.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 2. september 1999)
Les også: Gamle flammer gløder best (arkivintervju fra juni 1999)
