Noen forfattere klarer å selge ut Litteraturhuset. De færreste greier det uten å være tilstede selv. Elena Ferrante har selvsagt klart det.
Det er kanskje ingen sensasjon, at 10-tallets største litterære suksess, italienske Elena Ferrante, selger ut Litteraturhuset. Men det er jo litt interessant at så mange strømmer til bare for å høre noen andre – i dette tilfelle Cathrine Sandnes, Gudmund Skjeldal, Bjørn Ivar Fyksen og Janneken Øverland – diskutere hennes forfatterskap.
Slik som de tre foregående romanene i den italienske forfatterens Napoli-kvartett, har også fjerde og siste bok «Historia om det tapte barnet» fått glimrende kritikker. Etter et kjapt sveip gjennom noen norske aviser har jeg så langt ikke funnet noen negative eller lunkne anmeldelser. Alle, fra VG og Dagbladet via Aftenposten og Adresseavisen til Klassekampen, kaster rundt seg med superlativer eller terninger som lander på seks.
Og dermed gjentar boka i grunn det Ferrante har klart med sine tre første: Forene kritikere og bokkjøpere (150.000 solgte av de tre første i Norge) i et samstemt jubelkor.
Avslørt
Likevel har det de siste par ukene sneket seg inn noen fyrop og skuffede hoderistinger i Ferrante-leiren. For etter mange år med endeløse spekulasjoner synes gåten om Ferrantes identitet nemlig endelig være løst, av en italiensk journalist som etter mange måneders intensivt arbeid etter «følg pengene»-prinsippet har kunnet fortelle oss hvem Ferrante med aller største sannsynlighet er.
Noen har sagt at det er på tide at vi får vite hvem forfatteren er og at det er uredelig overfor leserne å skjule sin identitet slik Ferrante har gjort i alle disse år. Andre har ment at det har vært uredelig av journalisten som ikke har respektert Ferrantes ønske om å forbli anonym.
Jeg hører med til den siste gjengen. Og det selv om mitt journalistgen muligens burde tilsi at jeg skulle juble for avsløringen. Men jeg klarer ikke å mobilisere noen entusiasme for at Ferrantes identitet nå er kjent. For jeg klarer ikke å se annet enn selvdiggende og sensasjonsdrevne motiv bak den italienske journalistens iherdige innsats. Hans navn og «store bedrift» flyr jo over hele verden, mens han stolt kan peke på seg selv og si «Jeg klarte det! JEG klarte det!». Sannsynligvis tjener han noen ekstra kroner på det også.
Ikke noe pr-triks
Men hva var vitsen, når Elena Ferrante så konsekvent har nektet å stå fram gjennom alle disse årene? Kanskje kunne det vært et poeng, hvis det hadde vist seg at det var en verdenskjent forfatter som skjulte seg bak psevdonymet Ferrante? Men det vet vi jo nå at det ikke var, likevel måtte altså journalisten røpe identiteten på henne. Kanskje fordi han følte han måtte ha noe igjen etter å ha brukt flere måneder på dette prosjektet?
Det er også blitt anført at dette egentlig bare handler om et utspekulert pr-triks, at mystikken rundt Ferrante skulle selge flere bøker. Men akkurat det faller på sin egen urimelighet, all den tid Ferrante stilte kravet om full anonymitet før utgivelsen av sin debutroman i 1992. Hun stilte det til og med som betingelse for i det hele tatt skrive kontrakt og utgi boka – og det altså nesten 20 år før det internasjonale gjennombruddet med den første romanen i Napoli-kvartetten, «Mi briljante venninne» (2011).
Jeg skulle gjerne sett den forleggeren som råder en ung, ukjent debutant å skjule sin identitet for å fremme salget. Det er ikke helt slik bokbransjen fungerer.
Sjofelt overgrep
Derfor er jeg mer tilbøyelig til å være enig med Ferrantes forleggere i mange land, som har ristet på hodet og snakket om et sjofelt overgrep. Mens andre har gitt uttrykk for at det er et trist symptom på vår tid, hvor alt liksom må brettes ut og en litterær opplevelse blir forringet dersom leseren ikke vet alt om forfatteren.
Kan godt være at dette å synliggjøre og kle av alt faktisk er et symptom på vår tid. På den annen side viser Elena Ferrantes millionsalg verden over at for mange er fortsatt en god litterær tekst mer enn godt nok. Og godt er det.
Av Leif Gjerstad
Ps! Siden jeg syns hun kunne fått forbli anonym, har jeg valgt å ikke oppgi navnet hennes i denne saken.
