(Intervju første gang publisert 19. september 1980)
Oslo-gruppa Lumbago ble startet for et år siden, da tre medlemmer fra Bygeriljaen Lumbago (Morten Jørgensen sang, Stein Gulbrandsen bass og Trond Armand Larsen trommer) slo seg sammen med gitaristen Thanasis Zlatanos fra bandet Medusa.
I likhet med så mange andre hadde de fire blitt tent på det nye som skjedde i rocken for noen få ar siden. Misnøyen med deres egne gruppers uvilje mot å spille rock, banet veien for den nye konstellasjonen. Lumbagos utgangspunkt var fra begynnelsen å satse alt på sin egenkomponerte rock med norske tekster av Morten. Ikke lenge etterpå var platekontrakten med Polydor et faktum.
Da gruppa i vår kom med sin debut-singel, kan man i hvert fall ikke beskylde bandets plateselskap for manglende interesse. Med noe så uvanlig i Norge som en helsides annonse her i Dagbladet, ble alle gjort oppmerksomme på gruppas og singelens eksistens.
Annonsen vakte naturlig nok oppsikt, og det var ikke få som spådde at denne påkostede annonsekampanjen med tida ville vise seg å være bare enda en mediabløff. Den bygget opp til noe som den planlagte LPen ikke ville kunne innfri.
Etter å ha lagt ned et grundig forarbeid på LP-materialet, gikk gruppa i juli inn i studio sammen med Nils Bjarne Kvam for å feste ideene på vinyl. I disse dager foreligger det ferdige produktet, «Alt og litt ekstra», og i den anledning spurte vi gruppemedlemmene hvordan de hadde oppfattet annonsen. Hadde den hatt noen virkning?
– Kanskje på journalister og enkelte bransjefolk, men utover det kan jeg ikke si at jeg har lagt merke til noen særlig reaksjon – i den ene eller annen retning, sier Trond og Thanasis tilføyer:
– I hvert fall har annonsen ikke resultert i flere spillejobber.
– Vi syntes annonsen var morsom, fortsetter Trond. – Men det er klart at den har skapt et større press på oss. Går LPen bra, kan det hjelpe både oss og det hjemlige rockemiljøet. Hvis den ikke slår an, kan det få negative virkninger på plateselskapers framtidige satsing på norsk rock.
Fra jazz til rock
En vanlig tendens innenfor norsk musikkliv har vært at unge pop/rock-musikere etter hvert har havnet i jazzens verden. I Lumbago opplever man det motsatte. Stein forteller:
– Jeg føler at rock er en mer øyeblikkelig og «nærmere» musikkstil enn jazz. Rocken fungerer derfor bedre som samtidskommunikasjon. I den eksperimentelle jazzen ble vi altfor opptatte av oss sjøl og våre tekniske ferdigheter.
Thanasis sier seg enig:
– Tidligere lirte jeg av meg tre—fire minutters lange gitarsoli som i grunnen ikke sa mer enn rockens korte, økonomiske spill. For meg er det ingen tvil: Jeg trives langt bedre som rockgitarist!
Morten har ikke bare drevet med musikk. En ikke uubetydelig del av sitt liv har han viet til politisk arbeid. Selv om det nå er en stund siden han mistet troen på dogmatiske politiske teorier og hoppet av den politiske karusellen, forfølger hans politiske fortid ham til stadig het.
– Dessverre. Jeg står for det jeg har gjort, og føler ikke fortida som noen belastning i den forstand. Men ærlig talt: Både jeg og de andre i gruppa er lei disse «politiske» spørsmålene nå! I Lumbago konsentrerer vi oss om det musikalske innholdet. Våre ambisjoner er ikke større enn at vi håper at plata kan skaffe oss flere og bedre betalte spillejobber. slik at vi kan leve av vår musikk og det vi liker best, å spille rock!, slutter Morten.
Vi kommer tilbake til plata på musikksida mandag.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Dagbladet 19. september 1980)
