Hva skal til for å komme seg forbi skrivesperren? For Signe Marie Rustad var gamle kassetter til god hjelp i arbeidet med hennes nye album «When Words Flew Freely».
Etter to album i 2012 og 2016 møtte kvinnen fra Elverum veggen. Det hjalp lite at andrealbumet «Hearing Colours, Seeing Noises» ble Spellemannpris-nominert. Småbarnsmora befant seg i en vanskelig livssituasjon og kreativiteten og sangene i henne tørket inn. Det måtte til en bursdagssang til en femåring og noen timer i selskap med gamle kassetter for at knuten skulle løsne. Og nye sanger strømmet ut.
– En stor del av min personlighet har ligget i det å skrive musikk. Så det føltes utrolig godt da jeg merket at det gikk over. At skrivesperren forsvant, sier Rustad som kan glede seg over at et samstemt kritikerkorps har brukt de store godordene om det ferske albumet «When Words Flew Freely».
– Dette er den av mine tre plater som jeg på forhånd har vært mest usikker på, så den overveldende responsen kom som et positivt sjokk på meg, kommenterer 39-åringen.
Hyllest til bookingbyrået som ble plateselskap
Et av sporene på albumet heter «Die with Your Boots On». Det er ikke bare førstesingelen fra plata, men også låten som tvang skrivesperren i kne. Dessuten er det navnet på hennes plateselskap.
– Den gangen var det bare et bookingbyrå, men da de fylte fem år ville jeg gjerne hylle dem med en sang. Og kanskje var det at jeg ikke skrev om meg selv, men til noen andre, medvirkende til at skrivesperren løsnet grepet, spør Rustad som samtidig hadde begynt å grave i gamle kassetter fra barndommen, i et håp om å finne tilbake til noe av den musikkgleden som fikk henne til å begynne å skrive låter.
Måtte ha kassett!
– Det var god terapi å spore opp de første, sterke musikkopplevelsene, og kassettene ble så viktige for dette prosjektet at jeg insisterte at «When Words Flew Freely» ikke bare skulle komme på LP, CD og strømming. Den måtte også være tilgjengelig på kassett!
Akkurat det kunne plateselskapet styre sin begeistring over. Kassetter selger jo ikke akkurat noe særlig.
– Det har de selvsagt rett i, men for meg føltes det så viktig at det var noe vi bare måtte gjøre. Og til slutt fikk jeg viljen min, mot at jeg selv betalte for kassettene, forteller Rustad om det nummererte opplaget på hundre eksemplarer.
Friere rammer
Når anmelderne har skrevet om «When Words Flew Freely» er den blitt karakterisert både som folk, country og singer/songwriter. Men aller helst under den litt videre samlebetegnelsen americana.
– Jeg har alltid trengt mye ulik input, og Paul McCartney og Mariah Carey var to tidlige favoritter. Men jeg har nok likevel følt noe ekstra når jeg har hørt på americana og artister som Joni Mitchell, James Taylor og Tom Petty. Det preger meg når jeg skriver selv, sier Rustad som ifølge kritikerne har utvidet sine egne rammer på sistealbumet.
– Det stemmer sikkert. På mine to første album visste jeg nøyaktig hva jeg ville. På min nye plate hadde jeg stemninger og tekster som en rød tråd som ga meg trygghet, men ellers ante jeg ingenting. Alt var liksom fritt, slik at det kunne gått i alle retninger, forklarer Rustad som allierte seg med tidligere Beezewax-sjef Kenneth Ishak som produsent.
Kjente ikke produsenten
De kjente ikke hverandre på forhånd, men en av hennes musikere, Alexander Lindbäck, hadde jobbet med Ishak og anbefalte ham for Rustad.
– Han har en litt annen bakgrunn enn meg, og det er bra, for jeg liker å jobbe med folk som har et ståsted litt utenfor den sjangeren jeg opererer i. Og samarbeidet fungerte veldig bra, han skjønte hva jeg ville og skapte tryggheten jeg trengte.
Americana med norsk fellesskap
Americana- sjangeren Signe Marie Rustad opererer i seiler for tida ellers på en medgangsbølge i Norge, med band som Darling West, The Northern Belle, Silver Lining og The Secret Sound of Dreamwalkers som noen aktuelle eksempler. Rustad har da også med to musikere (Live Miranda Solberg og Kristine Marie Aasvang) fra de to sistnevnte bandene på «When Words Flow Freely».
– Americana-miljøet i Oslo er blitt veldig fint, med god kontakt og et utrolig fellesskap. Vi er hverandres største supportere som heier hverandre fram. Og det er dette fellesskapet som gjør oss sterke og sjangeren vital, fastslår Signe Marie Rustad.
Av Leif Gjerstad
Hør også:
