(Intervju første gang publisert oktober 1985)
Oslo: – Allerede som liten gutt innså jeg at mitt hjemland ikke var noe blivende sted for meg. Som sort ble jeg undertrykt og fratatt mitt menneskeverd. Det er 25 år siden jeg var «hjemme» sist, men for hver dag som går rykker frigjøringen – og dermed min tilbakekomst – et skritt nærmere!
Den sørafrikanske trompetisten Hugh Masekela (46) – Norgesaktuell med konsert i Oslo tirsdag, ny LP «Waiting for the ruin» og med dokumentarprogram som vises på NRK TV senere i høst – er ikke i tvil.
– Det forhatte apartheidregimet står for fall. Det er bare et tidsspørsmål, uttaler han kontant og banker med en krummet pekefinger på bordplaten i hotellets frokostsal for å understreke utsagnet ytterligere.
Masekela og Makeba
For mange nordmenn er Masekela best kjent som mannen bak 60-tallshit’en «Grazing in the Grass», mens andre heller assosierer ham med utallige jazzinsprerte plater med merkbare ingredienser av kela/afro-beat. Men uansett type assosiasjoner, sammen med sin tidligere kone Miriam Makeba er Hugh Masekela den internasjonalt mest kjente sørafrikanske musikeren. En status som han har bygget opp med USA som base, landet hvor han bodde fra 1960 og helt frem til 1981.
– Jeg forlot Sør-Afrika dels på grunn av apartheidregimet, dels fordi jeg ville til USA og lære mer fra store inspirasjonskilder som Dizzie Gillespie, Miles Davies og John Coltrane. I utgangspunktet hadde jeg bare tenkt å bli et par år i USA, men Harry Belafonte klarte å overbevise meg om at mine krasse politiske uttalelser allerede hadde stemplet meg som bannlyst i Sør-Afrika, slik at jeg både politisk og musikalsk vil ha større påvirkningskraft ved å leve i eksil. Så jeg ble i USA.
Fra USA til Botswana
Og der ble Masekela helt til han i 1981 flyttet til Botswana, som grenser mot Sør-Afrika.
– Som flyktning drømmer man alltid om å kunne vende tilbake, og Botswana var det nærmeste jeg kunne komme mine røtter. Dessuten kunne ikke amerikanske musikere – uansett hvor gode de er – gi meg det afrikanske preget jeg var ute etter, forklarer Masekela som ellers hevder at han er mer politisk i sine uttalelser enn i sin musikk.
– Det er klart, noen utpreget politiske plater har jeg laget, men de utgjør på langt nær flertallet. For erklærte antiapartheidartister fra Sør-Afrika som Miriam Makeba og meg har det opp igjennom årene vært tøft nok i det hele tatt å få en platekontrakt. Du vet, USA og Storbritannia har alltid fungert som Sør-Afrikas trofaste allierte. Jeg tror derfor det er sikkert at mine politiske uttalelser har spolert mine sjanser til å få leve et liv i sus og dus.
Utilstrekkelige tiltak
Masekela mener tiltakene overfor Sør-Afrika er utilstrekkelig.
– OK, fint at dere bannlyser Cliff Richard og andre artister som har spilt i Sør-Afrika fra norsk TV. Men hvor stor effekt har denne boikotten når de samme artistene bare trenger å stå frem som angrende syndere for å få boikotten opphevet og fortsetter som om ingen ting hadde hendt. Nei, paradoksalt nok er de som rammes mest av boikotten sorte sørafrikanske artister. For selv om de er uttalte motstandere av apartheidregimet får de ikke spille i utlandet, sier Masekela og fortsetter:
– Dessuten må vi ikke glemme at nøkkelen til Sør-Afrikas frigjøring ikke ligger i kulturen, men i økonomien. Hvis USA og England innstilte alt økonomisk samkvem med Sør-Afrika ville Botha-regimets levetid bli svært kort. Men slike tiltak setter de vestlige land selvfølgelig ikke i verk, siden det også vil ramme dem selv økonomisk. Så i stedet kommer de med mange vakre erklæringer og vedtar relativt harmløse sanksjoner, sier Masekela, som bare ser en mulig vei til frigjøring av Sør- Afrika:
– Væpnet kamp. Fredelige reformer har jeg dessverre liten tro på. Apartheidregimet har utallige ganger demonstrert at de ser på sorte mennesker som mindreverdige vesener, og når noen undertrykker deg brutalt, må du kjempe imot. I Sør-Afrika er det bare en vakker illusjon å tro at frihet kan fås gratis. Den må tas!
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser oktober 1985. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 3. oktober 1985)
