(Intervju første gang publisert februar 2010)
Oslo: Med sin debutplate koblet Ingrid Olava et solid grep på det norske publikum. På oppfølgeren «The Guest» hevder hun å ha sluppet taket.
– Da jeg debuterte, var jeg veldig opptatt av å ha kontroll, men fikk raskt erfare at det ikke er så lett. Det er alltid noen som vil misforstå, og da er det beste du kan gjøre å slippe grepet. Det er jo et paradoks at vi prøver å detaljstyre livet, mens de store begivenhetene i våre liv gjerne skyldes tilfeldigheter. På «The Guest» har jeg prøvd å utforske dette spennet mellom kontroll og ikke-kontroll. På en måte er vi alle gjester i våre egne liv. Vi er alltid på vei, filosoferer Ingrid Olava med utgangspunkt i sin nye plate.
Anmeldelser betyr noe
«The Guest» kommer to år etter at Lillehammer-jenta slapp «Juliet’s Wishes», til strålende kritikker, tre Spellemann-nominasjoner og gode salgstall. Og da Adressa traff Ingrid Olava fredag, hadde de første anmeldelsene av «The Guest» så smått begynt å dryppe inn. Til hennes store lettelse: positive de også.
– Anmeldelser betyr noe for forfengeligheten, og det er mye hyggeligere med ros enn ris. Derfor har jeg psyket meg ned den siste tida, og prøvd å innstille meg på øksa. Så får heller positiv omtale bli en slags bonus. Men derfor er jeg også veldig lettet for de positive anmeldelsene som nå er kommet, det gjør det lettere å svelge de negative som måtte komme, smiler hun.
Madrugada-produsent
I likhet med debuten er også «The Guest» produsert av Madrugada-bassist Frode Jacobsen.
– Jeg ser på denne plata som en «Volume 2», med nære forbindelser til «Juliet’s Wishes». Tre av låtene på «The Guest» er fra tida da vi jobbet med «Juliet’s Wishes», så allerede før vi startet med den nye plata var Frode kjent med noe av materialet. Guest-seansen var derfor en naturlig forlengelse av det samarbeidet vi innledet på den forrige, forklarer Ingrid Olava. Som i et forsøk på å sammenlikne de to platene ender opp med å fastslå at «The Guest» både er mer nedstrippet og mer brutal.
– Den går litt lenger i begge retninger. Større og mer dramatisk når den er stor, mindre og mer stille når den er liten, noe jeg tror kan gjenspeile det utadvendte og innadvendte i min egen personlighet. Dessuten har plata opplagt tatt farge av at den er spilt inn live med band i studio.
Tenkt album
I tillegg til Jacobsen står Olava og Alex Kloster-Jensen (Ricochets, My Midnight Creeps og Madrugada) oppført som «The Guest»-produsenter. Kloster-Jensen la dessuten på noe gitar, men da vi traff Ingrid før jul antydet hun at hans gitarparti kanskje ikke ville overleve. Noe den da heller ikke har gjort.
-Alex hadde en strålende solo, men vi har vært gammeldagse og tenkt album. Og i den helheten passet ikke gitaren inn, forklarer Ingrid, som med et bittelite unntak for en barytongitar på et hjørne og en steelgitar på et annet, har styrt helt unna det i rocksammenheng så populære instrumentet.
-Det er litt merkelig, siden jeg elsker gitarmusikk. Men jeg trives så godt med bandet mitt, og vi er bare bass, trommer og piano. Derfor er det også det som dominerer på plata.
Feirer i Trondheim
18. mars fyller Ingrid Olava 29 år. Det feirer hun med konsert på Blå i Oslo, men dagen etter er det Blæst og Trondheim som gjelder. Allerede fredag denne uka kan imidlertid Bylarm-publikummet i Oslo få oppleve Olava, som før jul også spilte sammen med deLillos på deres «Hjernen er alene»-konsert i Operaen og på en hyllestkonsert til Tom Waits på Rockefeller i Oslo.
-Jeg er musiker, fortolker, pianist, tekstforfatter og sangerinne, og det er et privilegium å få tatt ut ulike sider ved en selv, kommenterer Ingrid Olava, som også medvirket på den store Haiti-konserten i Oslo nylig.
-På støttekonserter kan det alltid være noen med litt «uedle» motiver for å stille opp, men jeg er sosialt engasjert og har uansett stor tro på verdien av slike dugnader, sier Ingrid Olava.
Ole Paus
En av de andre som var med på Haiti-konserten var Ole Paus, som for anledningen skrev «Den stilleste timen». Ingrid Olava kjente ikke Paus fra før, men legger ikke skjul på at møtet gjorde stort inntrykk.
– «Den stilleste timen» skrev han natta før konserten, og om dagen spilte vi den inn. Da jeg første gang hørte den var det som om den allerede hadde eksistert en stund, samtidig som det er en type sang som kan bli sunget lenge. Jeg får fortsatt frysninger når jeg hører den, forteller Ingrid Olava.
Dette fortalte hun Paus på konserten, og hans svar gjorde ikke respekten hennes mindre.
– Han sa at noe av det fine med å bli voksen var innsikten det gir, og at «man lettere lærer seg den veien man skal gå for å komme dit man vil med en låt». Det syns jeg var så utrolig vakkert sagt! For meg, som fortsatt mangler rutine og treffer spikeren litt tilfeldig, er det inspirerende å høre at man kan bli så mye flinkere. Jeg vil jo gjerne se på min karriere som et langsiktig prosjekt.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Adresseavisen 16. feb. 2010)
