I dag fyller Ingrid Olava 37 år. Hun har gitt seg selv en fin bursdagsgave med albumet «Innlandet», og i kveld inviterer hun til bursdagsfest på Parkteatret i Oslo.
Om et par uker er det faktisk ti år siden Ingrid Olava slapp debutalbumet sitt, «Juliet’s Wishes». Plata ble meget godt mottatt, og da oppfølgeren «The Guest» snaue to år etter sikret henne en Spellemannpris var Lillehammer-kvinnen trygt etablert i norsktoppen, som en både seriøs og dyktig artist. Tredjealbumet «Summer House» (2013) bekreftet dette inntrykket, men deretter har Olava inntatt en langt mer beskjeden posisjon, litt unna rampelyset.
Noe av dette kan skyldes vanlige, brutale markedsmekanismer, men mye av det handler visstnok om Olavas egne valg. I hvert fall har jeg fått forståelse av at Ingrid Olava følte på tvilen med det hun gjorde – eller i det minste med alt det karrieren medførte for henne som skapende person. Kanskje den kreative kilden sinet, kanskje var det bare motivasjonen som manglet? Resultatet ble i hvert at hun holdt seg vekk fra platemarkedet i noen år, inntil hun i fjor ga ut tre nokså ulike EPer som så ble samlet til albumet «Hekt». Og når hun nå endelig kommer med et «ordinært» nytt album, så er det en plate med ni gamle coverlåter, framført spartansk og nakent med kun sin mangeårige samarbeidspartner Andreas Ulvo på piano og hennes egne vokal.
Coverplater i skuddet
Konseptet coverplater er ikke nytt, men synes likevel å ha fått ett oppsving de siste årene. Til stor del anført av gamle veteraner som ønsker å ære gamle «songbook favourites» som har betydd noe for dem. Naturlige og selvsagte eksempler her er Rod Stewart og Bob Dylan.
Men også yngre artister har begjærlig søkt seg til coverland. I noen tilfeller som et slags overskuddsfenomen der valg av låter tar form av en kjærlighetserklæring. I andre tilfeller vel så mye som et kjærkomment hvileskjær og pustehull mellom «egne» prosjekter. For å holde oss til norske artister kom Ane Brun så seint som i fjor med den overbevisende coversamlinga «Leave Me Breathless», og nå presenterer altså Ingrid Olava og jazzpianist Andreas Ulvo sine tolkninger av ni kjente låter på albumet «Innlandet».
Vakkert og vart
Det er blitt en vakker og var plate, hvor den store spredningen i type låter klart vitner at personlige preferanser har overskygget konseptuell tankegang. Dermed får vi låter både på engelsk, norsk og svensk. Og dermed får vi låter såvel fra gammel folketradisjon og gamle standarder som fra Toto og Amy Winehouse.
Musikkstykker som stilmessig i utgangspunkt befinner seg langt fra hverandre, men som i bearbeidet og nedstrippet form til kun Ulvos piano og Olavas stemme finner et nytt slektskap. Hvordan lytteren reagerer på disse kan ofte ha å gjøre med det forholdet man fra før har med den enkelte låt. Tilfører den nye versjonen noe, eller river den bare ned «vedtatt storhet»? Som et tegn på at Innlandet-duoen har lyktes med prosjektet sitt kan muligens min egen reaksjon på låter som Totos «Africa» og Amy Winehouse «Back To Black» brukes som illustrasjon.
I hvert fall har jeg aldri hatt nevneverdig sans for «Africa» som i mine ører er blitt for mye pompøs flinkhet, mens jeg derimot alltid har elsket og latt meg bevege emosjonelt av «Back to Black». Fortsatt foretrekker jeg sistnevnte også når Innlandet står som avsender, men behandlingen de har gitt «Africa» avdekker helt andre sider ved den gamle Toto-schlägeren. Den har fått et nytt liv i sin nye drakt.
Andre personlige favoritter på denne plata teller Simon & Garfunkel’s «Kathy’s Song» og svenske Oscar Dainelsons «Besvärjelse», som på hver sin måte viser styrken og varmen Innlandet kan romme.
Spennende reise
Som en liten, personlig digresjon kan til slutt nevnes at jeg første gang traff Ingrid Olava i bakgården på Mono, som ung låtskriver uten platekontrakt. Det var også over en øl på Mono hun ett år (eller to?) etter kunne fortelle at hun hadde fått platekontrakt, og siden har jeg kunnet glede meg over de flotte platene og den flotte utviklingen hun har hatt som artist.
Også av den grunn gleder jeg meg over at hun nå er tilbake med noe så fint som «Innlandet». Samtidig som jeg selvsagt håper at det med tid og stund vil dukke opp ett nytt Ingrid Olava-album med nyskrevet, eget materiale. Når hun selv måtte føle at tiden er moden for det.
Av Leif Gjerstad
Les også: Ingrid Olava gjest i eget liv (arkivintervju fra 2010)
Se også video:
