(Intervju første gang publisert januar 1990)
Oslo: – Vi er ingen alternativ rockgruppe, det ville føles alt for begrensende. Vi ser på oss selv som en ekte kommersiell gruppe, med mål å nå flest mulig. Men selvsagt på våre egne premisser.
Einar stryker varsomt en hand gjennom sitt meget kortklipte hår. Sammen med de øvrige fem medlemmene i Islands eksportvare på rockfronten, The Sugarcubes, sitter han i spisesalen på et Oslo-hotell. De befinner seg på Europa-turné, etter nylig å ha avsluttet en turné i USA sammen med PiL og New Order. Men selv om Einar hevder at de er en kommersiell popgruppe, virker han å ha et meget avslappet forhold til det hele.
– Vi har hørt at andre mener USA-turnéen var viktig og prestisjefull for oss, men selv så vi på det som ferie. Vi var ikke hovedattraksjonene, og kunne gjøre det vi hadde lyst til uten at noen brydde seg.
Gamle venner vekker oppsikt
Sant nok. Einar, Björk (gruppens to vokalister) og de andre har kjent hverandre i mange år, og har bakgrunn i tidligere 80-tallsgrupper som Theyr og Purpur Pillnik. Derfra tok The Sugarcubes gradvis form, før alt eksploderte da de i forfjor ga ut sin debutsingle «Birthday». Den vakte oppsikt i England, føk oppover de alternative indie-listene og plutselig var Sugarcubes på forsidene av de engelske musikkavisene.
Mindre ståhei ble det ikke da debut-LP’en «Life’s Too Good» kom i fjor. Den gikk rett inn på 13. plass i England, og det varte ikke lenge før også USA fikk sansen for de islandske sukkerbitene. De alternative radiostasjonene spilte den intenst, og i dag har LP’en solgt flere hundre tusen.
– Selvsagt kom det internasjonale gjennombruddet som en overraskelse. Men selv om det alltid er morsomt når folk liker det du gjør, var det samtidig litt skremmende. Å spille hadde alltid vært en hobby, og overgangen til et profesjonelt liv som musiker var merkelig, kommenterer Einar.
Base på Island
Hvordan bevarer du deg selv oppi alt dette, som du ikke en gang har strevd etter å oppnå? Et svar på det spørsmålet kan være å holde seg litt vekk fra musikkmetropolene, og med Reykjavik som adresse kan The Sugarcubes neppe sies å ha gått inn i løvens hule. Om musikkmiljøet på Island forteller Einar at det har vært mye bra, men at det selvsagt har gått litt i perioder.
– På 60-tallet og første halvpart av 70-årene, var det mange gode beat- og rockgrupper. Men så kom discoen og tok nesten knekken på musikklivet. De få spillestedene som fantes ble omgjort til umenneskelige og glorete diskotek.
Islandsk særpreg
Da pønken kom i England, var det derfor vanskelig for islandsk ungdom å få høre musikken. Men via importerte plater vokste det sakte, men sikkert opp en ny generasjon islandske rockemusikere. Inspirert av sine engelske kolleger, men samtidig med et umiskjennelig islandsk preg, slo den islandske pønkbølgen ut i full blomst rundt 1981.
– De av dagens band som er verdt å samle på har fremdeles noe eget, noe islandsk over seg. Og det er faktisk en ganske livskraftig musikkscene på hjemøya vår i dag, selv om folketallet er for lavt til at rocken skal kunne utvikle et helt eget miljø, med egne tilholdssteder. Men det er kanskje ikke bare dumt. Sjansen for at man skal isolere seg og miste kontakten med om verdenen blir mindre når man lever i et lite og oversiktlig samfunn.
Tror Einar, som sammen med The Sugarcubes tilhører de etablertes rekker, men som fremdeles ivrer for å hjelpe fram yngre talenter.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i desember 1989 og januar 1990. Denne versjonen er hentet fra Drammens Tidende 5. januar. 1990)
