Jenny Lewis var barnestjerne med trasig oppvekst. På det nye albumet «On the Line» har hun bakt inn oppveksten i fengende popmusikk med rom for mørke refleksjoner. Og gjør det på en måte som gir mersmak.
Noen husker henne muligens som amerikansk barnestjerne fra tv-serienes 1980- og 1990-tall. Det gjør ikke jeg. For meg var hun et helt nytt bekjentskap da indiegruppa Rilo Kiley fra Los Angeles dukket opp rundt millenium. Alt var ikke nødvendigvis like bra og blodfan ble jeg vel aldri, men det var likevel mer enn godt nok til at jeg ventet på Lewis solokarriere med spenning, da Rilo Kiley sa takk for seg.
På egen hånd er det spesielt med tredjealbumet «The Voyager» (2014) som Jenny Lewis har sunget og spilt seg inn i både mitt og mange andres hjerter. En fulltreffer med forførende vakre melodier i ekte vestkystdrakt, men der emosjonelle fortellinger om sorg, oppbrudd, rus og tvil regjerer under overflaten og skaper en kontrast som torpederer idyllen.
Naturlig oppfølger
Fem år etter gjennombruddet er nå Lewis tilbake med «On the Line», et album som oppleves som en like naturlig som god oppfølger til «The Voyager». Ikke bare spiller det litt vågale coveret på forgjengerens mer tilknappete omslag. Hun er i tillegg tro mot forgjengerens musikalske oppskrift, mens hun for sikkerthets skyld også vandrer i de samme musikerkretsene. Hvilket vil si at hun på «On the Line» kan skilte med et kremlag bestående av Benmont Tench, Don Was, Jim Keltner og Ringo Starr, mens Beck og metoo-skandaliserte Ryan Adams dublerer som musikere og produsenter.
Veteraner som vet hva de gjør, men som her også høres så inspirerte som vellydende vestkystrock trenger for å skape liv. Samtidig er trommer og bass på mange av låtene plassert så langt fram i lydbildet at det gir dem en ekstra direktefeel, mens man andre steder nyanserer med sarte pianoer, cinematiske stemninger og mørke understrømmer. Gjerne understreket med strykere, der det måtte synes ønskelig.
Tekster fra et levd liv
Hele veien med tekster som kan virke selvbiografiske og som får ekstra næring dersom man kjenner litt til hennes liv. Som i korttekst handler om en oppvekst med en far som forsvant og satt inne, med en mor med skuespillerambisjoner som havnet på kjøret og solgte heroin fra leiligheten deres. Og med tv-barnestjernen Jenny Lewis som i litt for stor grad måtte ta ansvar for både sitt eget og moras liv, før hun forlot redet som 16-åring.
Sammen med mer «alminnelige» samlivsbrudd og påfølgende kjærlighetssorg har det tematisk gitt Jenny Lewis tekster nok mørke og drama å utforske. Men hun synker aldri ned i selvmedlidenhet eller sutring, og den desperasjon man måtte finne kan like gjerne være forkledd i ungdommelig utagerende sex&drugs-drakt. Aller helst bruker 43-åringen uansett singer/songwriterens skarpladde evne til å observere og kommentere, mens hun pakker inn sine refleksjoner i like glitrende som fengende poprockhymner i et landskap Fleetwood Mac og Stevie Nicks ville nikket anerkjennende til.
Mange høydepunkter
Ikke minst gjelder dette den like umiddelbare som strålende singelen «Red Bull & Hennessy» tidlig på plata. Den etterfølger for øvrig den like vakre som boblende «Wasted Youth» og den varme pianoballaden «Heads Gonna Fall» i det som er en sjeldent knallsterk åpningstrio. Et annet høydepunkt blir den sorgfulle fortellingen i funky «Little White Dove» om hennes døende mor, som sammen med dvelende «Dogwood» kan representere den mer emosjonelt nakne siden av artisten Lewis.
Om jeg vil like «On the Line» like godt eller bedre enn «The Voyager» er for tidlig å si. Men det spiller da heller ingen større rolle. Jenny Lewis har så mye å by på og jeg er allerede blitt glad nok i «On the Line» til at jeg vet at jeg vil leve lenge med den.
Av Leif Gjerstad
Les flere anmeldelser her!
Se også video:
