(Intervju første gang publisert oktober 1997)
– Folk som kjenner meg ble nok mer overrasket da jeg ga ut en plate, enn de er over at jeg gir ut en bok, sier Jo Nesbø.
Di Derres 37-årige vokalist og frontfigur er den siste i en etter hvert lang rekke pop/rockartister som nå gir seg bokformatet i kast. Og det gjør han med den 339 sider lange krimromanen «Flaggermusmannen».
– Jeg har alltid vært glad i fortellinger og har alltid likt krimsjangeren. En krimbok har dessuten ganske stramme rammer som stiller krav til disiplin, og det formatet kjenner jeg jo ganske godt fra popmusikken, med sine krav til regelbundne vers og refreng. Derfor føltes det naturlig å la forfatterspiren i meg prøve seg med en krimbok, forklarer Nesbø om sin debut.
Psevdonym
Da han sendte inn manuset til «Flaggermusmannen», gjemte han seg imidlertid under psevdonymet Kim Erik Lokker – som ved å la ordskillene være på en annen plass blir «kimer i klokker».
– Psevdonymet fungerte som et sikkerhetsnett. Jeg ville være sikker på at mitt manus ble vurdert på vanlige litterære kriterier, og da er det greit å bruke et navn ingen forbinder med noe annet, sier Jo som smilende tilføyer at det kanskje ikke hadde vært nødvendig likevel.
– Da min identitet ble røpet, dro ingen i forlaget kjensel på navnet mitt uansett. Det var først da Di Derre ble nevnt, at de skjønte sammenhengen.
Australsk miljø
Handlingen i «Flaggermusmannen» er lagt til Australia, hvor den norske politimannen Harry Hole skal bistå Sydney-politiet i utredningen av drapet på en norsk jente. Den enkle drapssaken utvikler seg etterhvert til å bli en jakt på en seriemorder, med mange løse tråder og blindspor underveis, før man finner tråden som leder fram til morderen.
– Jeg oppholdt meg i Australia i fire uker i forbindelse med boka, men pretenderer ikke å kjenne landet. Så selv om jeg gjorde noe research både i forkant og bakkant av mitt besøk der, og selv om boka også har innslag om aboriginere og australsk kultur, er det definitivt ingen sosialantropologisk bok. De australske omgivelsene brukes først og fremst som koloritt, og er vinklet gjennom Harry Holes norske øyne, i håp om å kunne gi en slags roadmovie-feeling, forteller Nesbø.
Alternativ logikk
Valget av Australia forklarer han også med forfatterens ønske om større frihet.
-Å skrive en god fortelling handler om å overtale leserne til å bli med på ferden og tro på det som skrives. Og da innbiller jeg meg i hvert fall at det er lettere å overdrive litt og bygge opp en lesevennlig alternativ logikk som virker troverdig i et miljø de fleste leserne ikke kjenner, sier Nesbø.
Den største forskjellen mellom å skrive en roman og en sangtekst opplevde han i kravet til disiplin over tid.
– En sangtekst går så mye fortere å skrive, at det ikke er noe større problem å holde på feelingen under prosessen. Mens en roman derimot krever at du klarer å opprettholde den samme disiplinerte feelingen ved PCen dag etter dag, uke etter uke. Totalt sett opplevde jeg nok likevel spranget som mindre enn forventet. For mens jeg på forhånd trodde at en roman ga all verdens plass til ord og stemninger, erfarte jeg ganske kjapt at du også der må økonomisere og egentlig ikke har særlig større plass å boltre deg på enn i en sangtekst.
Fortellerglede
For Jo Nesbø betyr ikke forfatterdebuten at han trapper ned sitt musikalske virke.
– Jeg har en glede ved å fortelle og formidle. Om det er gjennom musikk, litteratur eller for den saks skyld over en øl med venner er av underordnet betydning. Om det blir fler bøker fra min side, er opp til leserne og forlaget, men jeg ser ingen grunn til å måtte velge det ene eller det andre, fastslår Nesbø som bekrefter at Harry Hole allerede kverner i hodet hans med en ny krimhistorie som må nøstes opp.
– Troligvis må han til Sørøst-Asia neste gang, forøvrig i likhet med meg, smiler Nesbø som avslutningsvis antyder en ny Di Derre-plate til neste høst.
– Jeg skal bruke denne høsten til å skrive noen låter, før jeg drar til Asia. Broren min, Knut Nesbø, vil være i England som fotballjournalist fram til neste vår. Men når vi er ferdige med disse oppgavene en gang til våren, samles vi igjen for å gå i studio. Så da burde en ny plate høsten 1998 være et realistisk mål.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB oktober 1997)
Les også: I kjelleren med Nesbø
