(Intervju første gang publisert i februar 1986)
Etter konserter i Haugesund, Bergen, Stavanger og Oslo spiller John Mayall’s Bluesbreakers i kveld i Trondheim, bluesentusiaster har noe å se frem til! For denne utgaven av John Mayall’s Bluesbreakers viser at han etter noen års musikalsk ørkenvandring har funnet tilbake til det han gjør best: hard Chicago-basert blues.
I dagens Bluesbreakers har han bl.a. med seg de to gitaristene Coco Montoya (med venstrehendt, speilvendt gitar!) og Walter Trout, med fortid fra bl.a. Albert Collins og Canned Heat. Sammen sørget disse to for mange bitende harde og gnistrende soli, mens Mayall selv fikk vist sin styrke både på piano og framfor alt munnspill. Et tett, svingende bluesband som ikke hadde problemer med å få fylt dansegulvet til tonene av sanger som «Little Giri», «Hard Times», «Oh Pretty Woman» (Albert King-låten) og selvfølgelig også Mayall-klassikeren «Room To Move» som fikk æren av å avslutte en meget solid konsert.
«Mitt beste noensinne»
Da vi traff John Mayall like før konserten karakteriserte han dagens Bluesbreakers som sitt beste noensinne. Og det enda den sympatiske 52-årige engelske blueslegenden i løpet av sin over 20-årige karriere har hatt folk som Eric Clapton, Peter Green, John McVie (begge seinere Fleetwood Mac) og Mick Taylor (Rolling Stones) i sine rekker.
– Jeg har gode minner fra alle mine band, og i et historisk perspektiv er det nok riktig å si at mine band og plater fra 60-åra er de viktigste. Ikke på grunn av det musikalske, for som musikere er vi langt bedre i dag, men på grunn av den høye status som så mange av medlemmene fra 60-åras Bluesbreakers seinere har fått, sier han.
John Mayall vokste opp med blues, og har bortsett fra noen år på 70-tallet med jazz- og funkeksperimenter vært tro sine røtter.
– Blues er min musikk, og blues er en musikkform som er tidløs. Etter noen år med jazz og funk er jeg ferdig med mine sidesprang. Jeg vendte tilbake til mine røtter i 1982, med en gjenforeningsturné med John McVie og Mick Taylor, og kort tid etter det startet jeg dagens Bluesbreakers, forteller Mayall som betrakter alle sine band som like viktige brikker i utformingen av hans musikalske språk.
Uten platekontrakt
Sin legendestatus til tross, har Mayall aldri tjent altfor mye på sin musikk, og storparten av 80-åra har han endog gått uten platekontrakt.
– Blues er jo ikke akkurat den type musikk som selger best, og de økonomisk vanskelige tidene for platebransjen i begynnelsen av 80-åra rammet framfor alt ikke-kommersielle stilarter, forklarer Mayall som alt i alt har nærmere 40 LPer bak seg. Den siste «Behlnd The Iron Curtain», er et liveopptak fra en utendørskonsert i Ungarn i fjor sommer.
Av Leif Gjerstad
(Intervju publisert i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 12. februar 1986)
