Det meste i Oslo denne uka dreier seg om Øya. Men ikke alt. Onsdag spiller nemlig John Prine i Oslo Konserthus.
Da John Prine tidligere i år kom med sitt første album med nye egne låter på 13 år, var det flere grunner til å spisse ører. Dels fordi det altså var lenge siden sist han ga oss noe nytt som var hans eget. Dels fordi han det siste tiåret har vært så mye syk at mange fryktet det aldri ville komme noe mer. Og dels fordi kreft i to runder har gitt hans tidligere så silkemyke stemme en ferniss av grovt sandpapir.
Men framfor alt fordi «The Tree of Forgiveness» faktisk er et album som 71-åringen har all grunn til å være stolt av!
Oppdaget av Kris Kristofferson
Om tre år kan John Prine feire 50 år som plateartist. Og da kan han også se tilbake på en karriere som har gått i bølgedaler. For selv om han ble oppdaget av Kris Kristofferson på Chicagos folkscene og selv om debut-LPen «John Prine» med den sterke Vietnam-singelen «Sam Stone» førte til hype om «den nye Bob Dylan», tok karrieren aldri av slik plateselskapet nok hadde forventet.
Kanskje ble lovordene litt som en møllestein rundt halsen på den unge artisten fra Illinlois. I hvert fall tok han noen ukommersielle grep som forundret mange og som noen hevdet førte karrieren hans inn på et sidespor. John Prine ble den lovende, men egenrådige singer-songwriteren som foruten å spille inn egne perler også forærte låter til mange andre artister.
I musikermiljøet var Prine stor, men utenfor syntes ikke så altfor mange å bry seg. Da han i tillegg valgte å gi ut plater på eget selskap (den gangen slikt ikke bare var enkelt, med tanke på distribusjon) ble han med årene enda mindre synlig. Prine gikk mer eller mindre i glemmeboka.
Missing Years
Også i min. Han ble bare enda en av alle disse singer-songwriters som jeg hadde satt stor pris på, men som jeg hadde sluttet å følge. Derfor framstår tittelen på hans 1991-album «The Missing Years» som sjeldent treffende. Produsert av Howie Epstein (fra Tom Pettys Heartbreakers) er den silkemyk og stryker lytteren medhårs, men byr på så sterke melodier og tekster at den likevel griper tak i lytteren med stor kraft fra første stund. Og som fikk meg til å lure på hvordan i all verden jeg hadde klart å glemme en så suveren låtskriver?
«The Missing Years» og oppfølgeren «Lost Dogs and Mixed Blessings» (1995, også den produsert av Epstein) ga Prine ny vind i seilene og fornyet kommersiell suksess. Ifølge ham selv var det også først nå han fikk særlig tid til å være hjemme hos familien i Nashville. Før det hadde platesalget vært så pass lavt at han måtte kuske hele tiden for å få endene til å møtes.
Elder statesman
I dag har John Prine fått status som «låtskrivernes låtskriver», som en æret «elder statesman» i singer songwriter/countrymiljøet. Men karrieren har heller ikke de to siste tiårene gått så på skinner som hans status burde tilsi. Det skyldes i stor grad at han i to omganger har måttet kjempe mot kreft, noe som i perioder naturlig nok både har tatt fokus vekk fra låtskriving og redusert turnévirksomheten.
Den første kreftrunden seint på 1990-tallet fikk også et merkbart artistisk uttrykk, ved at en operasjon førte til at hans stemme ble kraftig forandret og fikk en langt ruere klang.
Etter noen år hvor alt syntes bra, fikk John Prine i 2013 ny kreftdiagnose, lungene denne gangen. Han skal visstnok være frisk nå, og feiret tidligere i år med sin første plate med nytt materiale på 13 år. Og med stjerneprodusent Dave Cobb og gjesteartister som Jason Isbell, Amanda Shires og Brandi Carlile med på laget er «The Tree of Forgiveness» ikke bare blitt en artistisk triumf. Den er dessuten blitt Prines største salgssuksess noensinne.
Sammen bør dette kunne borge for en svært trivelig kveld i Oslo Konserthus onsdag.
Av Leif Gjerstad
Les også: Endelig i Norge (arkivintervju fra 1996)
