(Intervju første gang publisert desember 1986)
Oslo: Noen kommer, noen går, men Southside Johnny består. I en verden hvor stilretninger skifter fortere enn folk skifter skjorter har Southside Johnny stått som en søyle. Ikke det at hans plater har blitt solgt i altfor store opplag, for det har de ikke, men gjennom ti år med like mange LPer har han markert seg som en pålitelig kvalitetsartist innenfor avdeling jordnær rock.
Etter hans kanskje eneste alvorlige feilskjær på platefronten i løpet av disse årene, den Nile Rodgers-produserte LPen «Trash It Up!» fra 1983, har han på sine to siste LPer «In The Heat» og årets «At Least We Got Shoes» sørget for virkelig å vende tilbake til røttene: Soul og rhythm & blues i skjønn forening.
– Slik gjorde «Trash It Up!» god nytte for seg. Jeg var helt enig med de kritikerne som slaktet den plata. Den var så langt unna det jeg er at den fungerte som et viktig korrektiv. Den fortalte meg dels at jeg ikke måtte la andre ta over for mye av kontrollen over min musikk, samtidig som den viste hvor viktig det er å pleie røttene. For alle kreative mennesker tror jeg det er viktig å vite hvor man kommer fra for å kunne vite hvor man kan gå, sier Southside Johnny som i sin ungdom hjemme i Asbury Park, New Jersey, foretrakk å lytte på sorte r&b/soul-radiostasjoner i stedet for hvite rockstasjoner.
Bitt av basillen
– Jeg vokste opp i et hjem preget av kunst, litteratur og musikk. Men som barn hadde jeg helt andre drømmer for fremtiden enn å bli musiker. Det er mine foreldres gamle plater og disse sorte radiostasjonenes skyld alt sammen. De introduserte meg for en ny verden, som etterhvert førte til at jeg jobbet i en musikkforretning om dagen, gikk på skole om kvelden og spilte på klubber om natten. En i lengden uholdbar situasjon som resulterte i at musikken seiret over skolen. Jeg ble musiker, sier Southside Johnny Lyon bak sine brune solbriller.
Men et smil røper at Springsteens og Little Stevens gamle kamerat fra ungdomstiden ikke er særlig lei seg av den grunn.
Og det er ikke vi heller! Tidligere denne uken besøkte han Norge (Bergen, Stavanger og Oslo) for annen gang i sin karriere, og Oslo-konserten som vi hadde den glede av å være tilstede på, viste at han fremdeles er en fremragende liveartist. Med evnen til å variere sitt repertoar uten å miste grepet på publikum.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser desember 1986. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 11. desember 1986)
