Jørun Bøgebergs bass står i fokus på hans nye album «High & Lowsome». Et godt stykke unna Led Zeppelin kanskje, men går det likevel en tråd fra britene til den norske musikeren?
De låtene som preger oss mest opp gjennom livet er dem vi hørte som 14-åringer, konkluderer et forskningsprosjekt som er publisert i tidsskriftet Music & Science Journal. Litt forenklet oppgis grunnen å være at vi er mye bedre til å lagre og vurdere minner fra tenårene og tidlig voksenliv, sammenliknet med seinere faser i livet. Og året som skiller seg ut aller mest i denne sammenheng er det året vi er 14.
Vi har tatt studiet på ordet og kontaktet musikeren Jørun Bøgeberg for å høre om hans fjortisminner.
Når fylte du fjorten?
– Mai 1972
Hvilke er dine sterkeste musikalske minner fra det året?
– Må være at jeg begynte å spille i band, sammen med storebror Dag og fotballkompiser i kjelleren på en blokk i Tante Ulrikkes vei på Stovner. Dag og jeg spilte gitar og lærte oss grep og sanger ganske fort.
På den tida hørte jeg mest på Led Zeppelin, Black Sabbath, Uriah Heep og Deep Purple. Jeg kan fortsatt huske da jeg i desember det året hørte Deep Purples «Made In Japan» på høretelefoner på Musikkforlaget på Karl Johan, og hvordan jeg med et indre øye kunne «se» bandet spille bare ved å betrakte coveret. Det fascinerte meg hvordan de tok musikken og låtene langt utenfor studioversjonene som jeg allerede kjente godt.
Konserter opplevde jeg første gang i mars 1973. Salt & Pepper spilte på skoledans, men det virkelig store var T. Rex på Chateau Neuf. Det var et stort sjokk, kanskje mest på grunn av lydstyrken. Men å få se Marc Bolan med gull-lamè bukser, eksplosivt hår, hvinende fans og lavthengende les-paul er et minne som står sterkt!
Hva slags musikk lyttet du ellers på?
– Det gikk helst i musikk fra Jethro Tull, The Sweet, Creedence Clearwater Revival, Slade, Aunt Mary, Emerson Lake & Palmer, Rolling Stones og den type band.
Hvor mye har de inntrykkene du fikk som fjortis farget musikken du siden har gjort?
– Det har sikkert betydd en del, men akkurat hvor mye er vanskelig å si. Jeg var ganske altetende når det gjaldt rock og pop, med Sven Ingvars som mine aller første helter. Siden har den musikalske horisonten alltid vært i bevegelse, og som nysgjerrig strengemann har jeg vært innom mange havner.
Men kanskje hardrocken fra fjortis-tiden har influert meg mer enn jeg har tenkt over? Fascinasjonen for heavy gitarriff gjenspeiler jo for så vidt også noen av mine seneste prosjekter. «Henhouse» fra 2018 har enkelte elementer av dette, og låten «Arman i kors» på Tove Bøygards siste album gjenspeiler denne fjortisvibben litt. Hardrockbandet Roads plate «This Is Just Rock`n`Roll» fra 1983 har også en god del av mine fjortis-elementer i seg, og hvis noen går mine soloalbum nøye etter i sømmene kan man sikkert finne beslektede elementer fra denne tiden.
Road, Flax og Junipher Greene var bandene vi først ble kjent med navnet ditt i. Siden har du jobbet tett sammen med mange, blant andre a-ha og nå seinest altså Tove Bøygard. Men du har også gitt ut tre soloalbum og er nå aktuell med et fjerde, «High & Lowsome». Hva kan du si om det?
– At det er et album som inneholder små og litt lengre komposisjoner for det som har vært mitt hovedinstrument de siste 30 år, en Fender Bass VI (6-strengs bass), og framført solo. I tillegg er det en suite i to deler skrevet for et 8-strengs instrument som jeg kaller for ElDola, spesialbygd for meg av Odd Helge Listerud. Foruten originale komposisjoner består det også av en kammerbassversjon av Waaktaars «Hunting High And Low» og et preludium av Francisco Tarrega (1852-1909).
Jeg har fått tilbakemeldinger om at noen føler at plata kan være balsam for frynsete nerver og at musikken danner et stemningsfullt lydteppe i forskjellige sosiale situasjoner, både som lyttemusikk og som bakgrunn for varierte gjøremål. Kult!
Hva var det som trigget deg til å lage denne plata?
– Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre et nesten helt instrumentalt album, med fokus på solo 6-strengs bass. Sikkert fordi jeg føler at jeg er ganske alene om å spille akkurat sånn på dette instrumentet, samtidig som jeg har hatt noen snutter som har ligget og modnet seg en god stund. I utgangspunktet tenkte jeg at det bare skulle være meg og bassen på hele albumet, men kom til at det kunne være fint med litt variasjon, så jeg trakk inn det særegne og spesialbygde ElDola-instrumentet i tillegg.
Når det gjelder versjonen av «Hunting High & Low» så er noe av bakteppet at jeg i 2010 ble invitert av Nasjonalbiblioteket til å spille et innslag under åpningen av en a-ha-utstilling. I den forbindelse lagde jeg denne kammerbassmusikalske versjonen. Så da jeg bestemte meg for å ta med denne, kom tittelen på albumet dalende som et lite ordspill med flere doble bunner.
Og nå som det albumet er ute, hva med planer framover?
– Jeg vil fortsette å være en «hired gun» som bassist og kombinere det med litt aktivitet som soloartist med eget materiale på repertoaret. Når det gjelder konkrete planer for dette året, skaper pandemien mye usikkerhet, men går alt slik vi håper blir det til sommeren rundt 15 konserter med Dance With a Stranger, foruten noen med blant andre Claudia Scott, Tove Bøygard og Frode Alnæs.
Av Leif Gjerstad
