Lars Winnerbäck «Eldtuppen»

Lars Winnerbäck «Eldtuppen» (United Stage)

«I halva mitt liv/i två decennier/har jag rest och flängt» synger den svenske 43-åringen i åpningen på sitt nye album «Eldtuppen». Det kan sikkert være en god beskrivelse på livet til en omflakkende artist, men står her like gjerne som en kommentar til sitt nye liv med sin norske kone Agnes Kittelsen (og nå også barn), for «till höger sitter du/Det var et långskott en oktoberkväll/Nu är vi man och fru».

La oss like godt starte med konklusjonen. «Eldtuppen» er enda et album i tro Winnerbäck-tradisjon, der han med ståsted i svensk popvisetradisjon synger like melodiøst som melankolsk om livets opp- og nedturer. I den forstand byr ikke hans tolvte studioalbum og første på tre år på noen større overraskelser, men til gjengjeld byr den på mye av det han kan aller best. Og det kan han bedre enn de fleste.

Siden debuten i 1996 har plateartisten Lars Winnerbäck både servert dempet akustisk musikk og flørtet med folk samtidig som han innimellom også har husket pønkrøttene sine fra tenårene og testet ut litt mer larmete og bråkete arenarock. Hans mest naturlige hjem synes uansett å være et sted midt imellom alt dette, et sted hvor han kan dyrke samspillet mellom tekst og melodi og innenfor de rammene variere litt på tempo og intensitet for å skape ønsket dynamikk.

Innspilt i Eire

Det lykkes han godt med på nye «Eldtuppen», og i mine ører også bedre enn på (den ellers ikke helt ulike) forgjengeren «Granit och morän». Kanskje kan grunnen være så enkel som at han har mer på hjertet denne gang, i en livsfase som på flere områder handler om nystart, mye i positiv forstand om enn ledsaget av litt usikkerhet overfor alt det nye. Og kanskje har det også noe med å gjøre at han har tatt med seg det faste bandet sitt og oppsøkt det samme irske studioet (Grouse Lodge) som han i 2007 spilte inn «Daugava»-albumet i, du vet klassikeren med signaturlåten «Om du lämnade mig nu». 

I hvert fall senser vi en mer organisk tilnærming på musikken her enn på mange av hans seinere plater. Det virker lekent og levende, med pianoer og gitarer som fargelegger smakfullt, supplert av litt annen krydder her og der. Det gjelder også der tekstene forteller et helt annet språk enn musikken skulle tilsi. Slik som i «Skulle aldrig hända oss», der den triste konstateringen at et forhold ikke var liv laga ledsages av en sprudlende energisk popmelodi med litt Knopfler-aktige gitarer i klangrik glideflukt. Eller slik som i den mollstemt vakre «Död och himmel», der tapet av en nær venn (selvmord) skildres med lik dose varme og savn.

Disse kontrastene skaper ekstra spenning og gjør det også lettere å overse at det ikke i alle låter skjer like mye i melodilinjene. Samtidig som det skaper ekstra oppmerksomhet rundt tekstene, som synes å lyse mer enn vanlig, i sitt spenn mellom optimistiske kjærlighetssanger, midt-i-livet-refleksjoner og litt mer fortvilte og sinna samtidskommentarer. For ifølge Lars Winnerbäck går veien til paradiset metaforisk «Mellan kattungar och flyktingströmmar/högervindar och inredningsdrömmar». Så vakkert formulert og framført av en gammel, trofast venn at savnet etter fornyelse blir av mindre betydning.

Winnerbäck og Sundström

Og helt til slutt, kan vi ikke la være å nevne at tilfeldighetene (?) ville at Lars Winnerbäck utgir «Eldtuppen» på samme dag som kollega og venn Stefan Sundström slipper sitt nye album «Domedagsprofetin». Begge spiller i Oslo i løpet av høsten, men ikke på samme dato eller sted. Det gjorde de imidlertid aller første gang Winnerbäck gjestet Oslo for mer enn 20 år siden. Da spilte han support for Sundström på Gamla.

Av Leif Gjerstad

(Anmeldelsen er gjort på oppdrag for Dagsavisen, hvor den ble publisert fredag, både på papir og bak betalingsmur på nett. De som har abonnement på Dagsavisen kan se anmeldelsen her )