(Intervju første gang publisert i april 1991)
Oslo: På midten av 80-tallet boblet Glasgow over av unge, energiske rockband. Plateselskapene sto i kø for å sikre seg band derfra, og et av disse var The Silencers. Nylig kom de ut med sin tredje CD, «Dance To The Holy Man», og fredag spilte de i Oslo.
– Glasgow er fremdeles et bra sted for rock, men fordi de fleste band heller søker sin egen vei i stedet for å samle seg om en dominerende trend, er det ikke alltid like lett å oppdage fra utsiden, hevder Jimme O’Neill, vokalist, sanger og komponist i The Silencers.
Han legger ikke skjul på at han er stolt av å være skotte, og at han føler en viss avsmak for mye av det som skjer lenger sør på det britiske øyriket.
– Jeg har bodd ti år i London, så jeg kjenner mentaliteten der nede. Og det er en grunnleggende forskjell mellom skotter og engelskmenn. Mens England i stor grad er preget av konservativ politikk og «alle-er-seg-selv-nærmest»-ideologi, er Skottland mer sosialistisk og preget av en kollektiv ansvarsfølelse. Og dette reflekteres i musikken. Det er ikke tilfeldig at skotsk og irsk musikk generelt er mer lidenskapelig og hjertevarm enn engelsk musikk, påstår Jimme.
Band i utvikling
The Silencers står med det ene beinet i skotsk folkemusikktradisjon og med det andre i mer kontemporær rock. Men de viser samtidig fram en litt eksperimentell og søkende side, og «Dance To The Holy Man» viser et band i stadig utvikling. Noe som blant annet henger sammen med at de i fjor fikk en ny rytmeseksjon.
– The Silencers var et meget demokratisk band. Det har sine fordeler, men også sine klare ulemper. Da vi i fjor skulle skrive låter til «Dance To The Holy Man» fungerte demokratiet som en sperre. Det ble for mange kokker, og vi vinglet fram og tilbake uten stø kurs. For å føre den kreative prosessen framover igjen, skrev jeg derfor noen låter på egen hånd og tok et fastere grep om roret. Men dette mislikte to av medlemmene, og like etterpå forlot de bandet, forklarer Jimme og forsetter:
– Bruddet kom på et ugunstig tidspunkt, men i dag ser jeg på det som skjedde som positivt. Dagens utvidede besetning har gitt oss anledning til å utforske nye og mer varierte rytmemønstre. Det vil aldri bli aktuelt for The Silencers å hoppe på dansebølgen som rir engelsk rock, men jeg føler likevel at vi nå er i bedre stand å forene lystige og dansevennlige rytmer med vår keltiske tradisjon.
Musikk for kropp og hode
Jimme O’Neil virker litt redd for å fokusere for mye på danse-beaten, som han føler er litt fremmed for den skotske mentaliteten.
– Ikke misforstå meg, også skotter liker å danse. Men typisk dansemusikk er sjelden særlig velegnet til noe mer enn nettopp å danse til, og vi ønsker å skape musikk som betyr mer. Og på mer varig basis. The Silencers ønsker å formidle følelser og tanker som opptar oss, og som samtidig har relevans for den hverdagen våre lyttere må forholde seg til, sier Jimme O’Neil som på «Dance To The Holy Man» blander personlige kjærlighetstekster med sanger om storbyvold, miljøspørsmål og gjeldskrisen.
– Jeg er ingen dommedagsprofet, men de samfunnstilvendte tekstene har gjerne det til felles at de fokuserer på det moderne samfunnets forfall. Det er en skremmende verden vi lever i, og det er selvsagt umulig å ikke synge også om dette. Men når jeg skriver om slike alvorlige temaer, er det viktig å ikke bli for snusfornuftig og belærende seriøs. Det gjelder å skrive tekster som i utgangspunktet virker enkle, men som straks du dukker under overflaten, åpenbarer mer komplekse problemstillinger. The Silencers bruker ugjerne store ord og fakter, siden vi tror at mer lavmælte meldinger i lengden har større slagkraft og effekt.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 29. april 1991)
