Løgn i litteraturens tjeneste

Axel Jensen i Vaxholm, utenfor Stockholm (Foto: Harald Medbøe)

Var Axel Jensen en bløffmaker eller en genial forfatter? Begge deler, hevder Torgrim Eggen som har skrevet den ferske og kritikerroste biografien «Axel. Fra smokken til ovnen».

I et intervju jeg gjorde med Torgrim Eggen for Adresseavisen i 2010 kunne han fortelle at han hadde påbegynt arbeidet med en biografi om Axel Jensen (1932-2003). Når vi kunne forvente den turte han den gangen ikke si noe sikkert om.

Nå, ni år seinere, foreligger den endelig. Og: Den er ikke bare verdt ventetida, etter å ha lest Eggens 624 sider tjukke dypdykk i den legendariske forfatterens liv så har jeg også full forståelse for at dette prosjektet har krevd sin tid. Like naturlig er det at Eggen har trengt et par pustehull innimellom, som har resultert i bøker både om Berlin og hjemmebrenning foruten en bok viet Eirik Jensen-saken (som vel ikke akkurat kan karakteriseres som noe pustehull).

Pølsemakerprins på eventyr

Axel Jensen ved sitt selvbygde skrivebord i ørkenen ved Thaza. (Foto: Cappelens forlagsarkiv/Nasjonalbiblioteket)

For det er jo ikke bare bøkene Axel Jensen publiserte som gjorde ham så spesiell, det er også livet han levde. Et liv som rommet alt fra oppvekst som nyrik «pølsemakerprins» i Oslo og ørkenopphold i en hule i Sahara til den sagnomsuste tida på Hydra med Marianne Ihlen og Leonard Cohen. Fra en tilværelse som religiøsfilosofisk mystiker og LSD-profet i London til en hverdag i relativ armod og mental ubalanse i Fredrikstad. 

Med et liv der kvinnene avløser hverandre i raskt tempo (før han treffer Pratibha), men hvor hans kontakt med sine fem barn med fire av disse kvinnene er nærmest sjokkerende ikke-eksisterende. Og ikke minst, med et sosialt talent som gir ham en sjelden evne som pengeinnsamler til halsbrekkende prosjekter. Men dessverre også med en like utrolig evne til å bruke enda mye mer enn det han får inn, gjerne koblet til et talent som gjør at andre må plukke opp regninga. 

Grandiose ambisjoner

Og så videre i det nærmest uendelige. Axel Jensen var bare så mye på så mange måter, på godt og vondt. Det aller meste likevel direkte eller indirekte nært knyttet til hans litterære prosjekt, der mye ikke tålte vekta av hans grandiose ambisjoner. Ofte skrev han det om og om og om igjen, uten å nå fram til det han søkte og som han mente var verdt å publisere. 

Men noe av det han skrev materialiserte seg til gjengjeld i bøker som tegnet om hele det litterære kartet i Norge, slik som «Line» (1959), «Epp» (1965) og «Lul» (1992).

Mens Axel Jensen ga ut fem romaner i sitt første tiår som forfatter, brukte han tre tiår på de neste fem. Det var eksempelvis ni år mellom «Epp» og «Mor India» (1974) og tretten år mellom «Senior» (1979) og «Lul». Med så pass mange år mellom hver store utgivelse, ville de aller fleste forfatterne gå i glemmeboka før de hadde en ny tittel som skulle lanseres. 

Myter og rykter

Torgrim Eggen har hatt mange år med store utfordringer i arbeidet med Axel Jensen-biografien. (Foto: Grethe Nygaard/Cappelen Damm)

Det trengte ikke Axel Jensen bekymre seg om. Alle ryktene og mytene om ham bidro til å holde navnet hans varmt, med forfatteren selv som aktiv mytebygger både i egne bøker og intervjuer.

– Vi kan ikke stole på Axel Jensen. Han var en stor løgner, sammenfattet Torgrim Eggen på et Axel Jensen-arrangement i Tronsmo Bokhandel i Oslo onsdag. I boka redegjør Eggen for hvordan Axel Jensen hadde et høyst lemfeldig forhold til «sannheten», både i og utenfor litteraturen. Han omskrev virkeligheten slik den passet «prosjektet Axel Jensen» best, uten å ta hensyn til omgivelsene. Kanskje greit i litterær fiksjon, mer problematisk i det virkelige liv.

Alt dette levde livet, alle omskrivingene av sannheten, alle ryktene og mytene er noe Torgrim Eggen har måttet gå inn i, i et forsøk på å kunne bekrefte eller avkrefte alle historier om Axel Jensen. Eggen har selv beskrevet den største utfordringen som det å finne den rette balansen i boka mellom levd liv og litterært virke. Han landet på å «forsøke å vekte livet og virket omtrent likt», men han konstaterer også at Axel Jensen var «mer liv enn verk».

Fryd å lese

For oss lesere sikrer dette uansett en bok som er en fryd å lese, fra start til slutt. Eller i hvert fall nesten, for jeg ble nok litt betenkt i den sprenglærde og detaljerte redegjørelsen om den armenske mystikeren Georg Gurdjieff tidlig i boka. Viktig for å forstå Jensen, begrunner Eggen sitt valg med. Jeg føler fortsatt at alle detaljene i den delen mest står i veien for hovedhistorien Eggen vil fortelle.

Men bortsett fra denne ene, lille innvendingen er boka en usedvanlig vellykket biografi. Den er underholdende i sin måte å beskrive Axel Jensens liv på. Den funker kulturhistorisk ved sine innsiktsfulle tidsbilder av de alternative miljøene Axel Jensen alltid syntes å havne oppi til rett tid. Den gir oss et godt innblikk i den litterære prosessen han til enhver tid befant seg i. Og ikke minst, den tegner et nyansert bilde av personen Axel Jensen. Den avdekker en sårbarhet som vekker sympati, men også en kynisk egosentrisitet som forskrekker.

Dessuten, den fikk meg til å sjekke hvilke Axel Jensen-titler jeg fortsatt har stående i bokhylla. Lysten til å lese noen av dem om igjen er blitt vekket. 

Av Leif Gjerstad

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *