Nick Lowe får kanskje ikke all verdens oppmerksomhet, men få andre kler tittelen «elder statesman of rock» bedre enn ham. 24. mars fyller briten med sølvmanken 75 år.
Da Nick Lowe spilte på Rockefeller i september 2022, var konserten ikke utsolgt. Det var likevel svært lenge siden jeg hadde sett så mange gamle venner og kjente fra ulike deler av medie- og musikkbransjen i salen som den kvelden. Folk kjente sin besøkelsestid.
Nicholas Drain Lowe er den typen artist som kan være vanskelig å sette i bås. Av den enkle grunn at han har gjort så pass mye forskjellig sammen med så pass mange andre i over 50 år, både som produsent, låtskriver og artist. Og selv om han startet sin karriere på alvor i et av de legendarisk mest hypete britiske bandene, har han delvis klart å forbli en doldis som bestandig er til å stole på. Når han slipper noe nytt eller holder konsert, er det alltid verdt å spisse ørene.
Brinsley Schwarz
Første gang Nick Lowes navn dukket opp var som medlem i Brinsley Schwarz i 1970, i det som er blitt et av musikkbransjens mest legendariske – og mislykkede – pr-stunt med et fersk band. Vi dropper detaljene her, men nøyer oss med å konstatere at det meste ved den ekstravagante planen om å fly både Brinsley Schwarz og et knippe britiske journalister fra London til New York for å se det platedebuterende bandet live gikk galt. Visatrøbbel og forsinkede fly sørget for et dårlig forberedt band og stupfulle journalister. Og de som holdt seg noenlunde edru kunne melde om en konsert som aldri ble bedre enn halvbra.
På mange måter torpederte det spesielle opplegget Brinsley Schwarz klatring mot toppen. Det forhindret likevel ikke at bandet etter å ha slikket sårene ga ut flere gode plater de neste fem årene, og med Lowe som vokalist/bassist og fremste låtskriver ble Brinsley Schwarz et av de mest populære og pålitelige navnene i Londons på den tida så vitalt blomstrende pubrockscene.
Fra pubrock til pønk og nyveiv
Da bandet ga seg i 1975 gikk et par av medlemmene videre til Graham Parker & The Rumour, mens Nick Lowe ble med i Dave Edmunds Rockpile. Det gikk likevel ikke mer enn et år før Nick Lowe solodebuterte med singelen «So It Goes» som fikk æren av å bli det kule plateselskapet Stiff Records aller første utgivelse. På det samme selskapet ga han ikke lenge etter ut EPen med det humoristiske navnet «Bowi», som et svar til David Bowie som like før hadde gitt ut albumet «Low».
Humoren snek seg også inn i tittelen på albumdebuten året etter, «Jesus of Cool», som en slags frekk beskrivelse av Lowes egen status i den hippe delen av rock-London. Han ble på mange måter det naturlige bindeleddet mellom pubrock, pønk og nyveiv. Dessuten var han ikke nå bare artist, han fungerte også som Stiff Records husprodusent.
Du finner hans navn fra denne perioden på album med blant andre Dr. Feelgood, The Damned, Graham Parker & The Rumour og ikke minst Elvis Costello. For det var selvsagt Nick Lowe som produserte Costellos fem første album. Og selv om de fleste i dag forbinder «(What’s So Funny About) Peace, Love and Understanding» med Costello, så er det altså en låt som Nick Lowe skrev og som først så dagens lys som en Brinsley Schwarz-singel.
Et rotete tiår
Siden både debuten «Jesus of Cool» og 1979-oppfølgeren «Labour of Lust» med sin elegangte powerpop fikk glimrende kritikker og sikret ham de mellomstore hitene «I Love the Sound of Breaking Glass» og «Cruel To Be Kind» lå alt til rette for at Lowe skulle bli en dominant figur på 1980-tallet.
Slik gikk det ikke. Noe av skylda hadde Lowe sikkert selv, ved en litt vel ustrukturert holdning både til karriere og alkohol. Spesielt det siste rotet det til for ham, før hans gamle venn Elvis Costello og plateselskapssjef Jake Riviera grep inn og fikk ham på rett kjøl igjen. Likevel ble 1980-årene en slags mellomfase for Lowe, der han både jobbet mye sammen med kona Carlene Carter (skilt i 1990) og var del av den kortlivete supergruppa Little Village (sammen med Ry Cooder, John Hiatt og Jim Keltner) og tok noen produksjonsoppdrag, foruten at han ga ut fire egne studioalbum av litt varierende kvalitet.
Stabil håndverker
Om det skjedde mye på Nick Lowes 1970- og 1980-tall, har det roet seg betraktelig de siste tre tiårene. Ikke i den forstand at han har redusert tempoet eller trukket seg tilbake, heller at den store dramatikken eller de store omveltningene har uteblitt. Nick Lowe har i stedet «bare» pleid sin solokarriere og gitt ut flere soloalbum der han har vist sin kjærlighet til roots/countryrock.
Og framfor alt, gjennom det meste han har gjort har han vist at kjærligheten har gått hånd i hånd med håndverkerens utsøkte kjennskap til og kunnskap om det musikalske landskapet han beveger seg i. Noe som definitivt kvalifiserer 75-åringen til æresbetegnelsen «elder statesman of rock».
Av Leif Gjerstad
