(intervju opprinnelig publisert august 1999)
Oslo: Sommeren 1996: På vei til Roskilde-festivalen lar undertegnede en ung nordlending sitte på med drosje fra Kastrup. – Jeg spiller i band, og føler vi har noe på gang. Håper på platekontrakt, sier han optimistisk.
Sensommeren 1999: I lokalene til plateselskapet Virgin sitter Madrugada. Etter to kritikerroste og listetravende EPer det siste året utgir den norske kvartetten nå debutalbumet «Industrial Silence». Og en av de fire som sitter og venter på NTB Pluss utsendte er selvsagt den unge drosjepassasjeren fra 1996, Madrugada-gitarist Robert Burås.
– Det er litt drøyt å si at vi hadde en «masterplan», men vi var så gira på det vi gjorde at platekontrakt ble et naturlig mål, smiler Burås da han blir minnet på om drosjeturen fire år tidligere.
Flyttet og satset
Som band har Madrugada eksistert i omlag 6-7 år, de første årene med nokså skiftende besetning. Men etter at de tok det de selv omtaler som «Det store spranget» og flyttet fra Stokmarknes og omegn til Oslo, har bandet stabilisert seg.
– Når du flytter gjør du også et valg, du bestemmer deg for å satse, sier trommis Jon Lauvland Pettersen til enige nikk fra Robert, vokalist Sivert Høyem og bassist Frode Jacobsen.
– Vi ble lei av å spille på de samme samfunnshusene hele tida, og følte et behov for nye utfordringer. Og vi har ikke angret. Miljøet i Oslo er tross alt mye større, og vi er blitt utsatt for nye impulser som naturlig nok har vært med på å forme bandets utvikling, supplerer Høyem.
Amerikansk fokus
Madrugadas impulser er likevel ikke så mye preget av Oslo som av USA. Noe også et kjapt spørsmål om viktige inspirasjonskilder bekrefter. Velvet Underground, Doors, Neil Young, Bob Dylan, Sonic Youth og mange andre fortrinnsvis amerikanske navn blir turnert rundt bordet i jakt på forbilder.
– Men det blir litt feil, for forbilder er gjerne noe som endrer seg over tid. Lista kunne også inneholdt mange britiske navn, presiserer bandet uten å protestere på at USA kan fungere som en slags fellesnevner for bandet.
– Det er også grunnen til at vi synger på engelsk. Teksten må stå til musikken, som et slags stemningsbilde på hvor vi befinner oss. Og med referanse til vår musikalske oppvekst er engelske tekster derfor det mest naturlige, hevder Sivert Høyem som også sa det samme i en diskusjon med Lillebjørn Nilsen på utestedet Josefines i Oslo nylig.
– Vi var helt klart ikke enige, men jeg slapp i hvert fall å få en halvliter i hodet, fleiper Sivert som er mannen bak Madrugada-tekstene mens melodiene er et kollektivt løft.
Stemningsmusikk
«Industrial Silence» ble innspilt i Atlantic Studios i Halden i løpet av tre måneder, med bandet og Kai Andersen som produsent. Og de mange som fikk sansen for bandet gjennom de to EPene har ingenting å frykte: her er det 63 minutter pakket med mørk melankoli, skurrende gitarer og dvelende melodiøsitet.
– Vi skaper stemningsmusikk, noe som kan forklare det litt mørke, melankolske og mollstemte preget. I hvert fall føles det mer naturlig for oss enn å lage gladpop, selv om vi i det melodiøse vel også har noen klare pop-elementer, kommenterer bandet som også satser mye på gitarer – i likhet med mange andre unge norske band.
– Noen snakker om at en ny norsk rockbølge er i emning, og peker gjerne på band som BigBang, oss selv og mange andre. På mange måter har de kanskje rett, for sommerens Øya-festival på Kalvøya var en god dokumentasjon på at det faktisk spirer og gror godt i norsk rock. Men selv om vi har en del til felles med BigBang og andre unge gitarorienterte grupper, føler vi oss likevel litt utenfor. Vi er tross alt ikke fra Oslo og inngår derfor ikke i noen «osloscene», poengterer bandet som seinere i høst setter kursen nordover igjen. Ikke for godt, men for å turnere, med start i Tromsø 30. september.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert august 1999 i NTB Pluss)
