1970-tallets revolusjonære rørsle hadde sitt eget lydspor. Nå er høydepunktene fra denne perioden samlet på fire CDer i boksen «MAI 1973 – 1983».
For oss som den gangen var unge (og i tillegg litt radikale) var politisk kunst og kultur like naturlig som selvfølgelig. Kultur var ikke noe som bare angikk den enkelte, hva du uttrykte og måten du gjorde det på hadde også samfunnsmessig betydning. Og da ungdomsopprøret for alvor slo inn mot slutten av 1960-tallet var musikk en viktig og vital del av opprøret. Enten det handlet om diffus systemkritikk, hippie-romantikk, LSD-propaganda eller kampen mot Vietnam-krigen.
Politisk og revolusjonær
Men da den kulturelle opprørsbølgen for alvor slo innover annerledeslandet Norge fikk den et litt annet uttrykk her enn i andre land. Hos oss ble mye av musikken raskt ytterligere radikalisert og fikk snart en revolusjonær drakt. Offisielt tok til og med ml-bevegelsen avstand fra rock som et imperalistisk uttrykk som ikke var i «folkets interesse». Men på kammerset digget også gjerne de Dylan, Stones og alle de andre.
Det ga noen absurde utslag, som det i dag er lett å le og riste på hodet av. Men i all denne etterpåklokskapen er det viktig å huske at det politiske engasjementet også skapte et aktivitetsnivå og en skapertrang som ikke bare beriket datidas kultur-Norge, men som vi den dag i dag har glede av. Naturlige stikkord her kan være Tronsmo bokhandel, Klassekampen og Forlaget Oktober, alle ektefødte barn av 70-tallets revolusjonære glød og dugnadsånd.
Vår Musikk og MAI
I den familien hørte også musikkbladet Vår Musikk og plateselskapet MAI hjemme. Mens Vår Musikk (bladet jeg skrev min aller første artikkel i) ikke varte altfor lenge, holdt MAI ut til 1983 før det gikk konkurs.
Da kunne de se tilbake på et tiår som Norges kanskje viktigste plateselskap. I hvert fall satte selskapet sitt klare preg på musikk-Norge i langt større grad enn størrelse og ressurser burde tilsi. Og ikke bare i kulturell forstand, for også kommersielt gjorde MAI seg sterkt gjeldende med artister som Vømmøl Spellmannslag, Sverre Kjelsberg, Stavangerensemblet og Tramteatret. Og selvsagt sang de på norsk!
Godt tidsbilde
Nå er historien om det radikale plateselskapet samlet på den røde CD-boksen «MAI: 1973 – 1983». De fire CDene med totalt 93 låter gir et godt tidsbilde av det eiendommelige tiåret generelt og plateselskapets utvikling spesielt. Fra å være et tilnærmet rent politisk plateselskap de første årene til et litt mer alminnelig selskap da kalenderen tippet 1980.
Det som er ekstra interessant er at utvalget viser at den så ofte utskjelte politiske musikken gjerne var av langt høyere kvalitet enn ettertiden synes å huske. Så får det være at tekstene om streik, solidaritet og arbeiderklassens kamp ikke alltid hadde de lyriske kvalitetene vi etterlyser. Samtidig som det selvsagt finnes eksempler på parolemusikk som i dag framstår som håpløs og dogmatisk enøyd.
Det grelleste eksempelet på dette må vel være Hans Robertsens og Stein Borgersens hyllest til Pol Pot og hans «kloke lederskap» i låten «Kambodsja e fri». Riktignok ble den spilt inn og gitt ut i 1975, kort tid etter at Pnom Penh falt, men blir likevel stående som et symbol på hvor galt det kan ende med politisk parolemusikk.
Mer enn bare mimring
De fire CDene gjenforteller MAI-historien nokså kronologisk, og spesielt de to første CDene framstår som vellykkede. Ikke minst har visemusikken til PS-gruppa, Geir Lysstrup og Jon Arne Corell tålt tidens tann meget godt, samtidig som nærværet av Front-teatret, Hålogaland teater og selvsagt Tramteatret viser hvor sterkt det politiske musikkteatret sto på den tida. Blant andre, kjente høydepunkt på disse to albumene finner vi også Bazar, Amtmannens døtre, Veslefrikk og ikke minst Vømmøl Spelmannslag, trønderne som ga MAI en flying start med debutalbumet «Vømmøl’n» i 1974.
De to siste CDene byr på artister som Lars Klevstrand, Bryggerigangen Bluesband, Halvdan Sivertsen og Steinar Ofsdal, foruten mer rocka navn som Stavangerensemblet, Kjøtt og Asfalt. Noe som også illustrerer MAIs vandring mer i retning mainstream, om enn med litt radikal og pønkete ferniss. Den fjerde og siste CDen består av singler, og er vel også den som både har størst bredde og spriker mest i kvalitet. Det er også her vi finner Kambosja-hyllesten, innimellom politiske kamprop mot EEC/EF, solidaritet med Chile og selvsagt støttesanger til lovlige og ulovlige streiker.
Foruten musikken byr boksen også på interessant lesestoff om MAI og 1970-tallets radikale musikkbevegelse samt morsomme, poengerte og interessante linernotes til de fleste låtene. Og måten det er satt sammen på har gjort at «MAI: 1973- 1983» ikke bare oppleves som et mimreprodukt for rørsla, men som et fint tidsbilde også andre kan gjenkjenne seg i.
Av Leif Gjerstad
