(Intervjuet ble første gang publisert i januar 1996)
Oslo: Finnes det musikk som passer til alle anledninger? Ja, hevder Miami-bandet The Mavericks og viser til sitt album «Music For All Occasions».
Hjemme i USA har The Mavericks solgt to millioner av denne plata som med vokalist Raul Malos smektende stemme i fokus, boltrer seg i crooner-versjoner med like doser soul- og popstenk støpt i 50- og 60-talls stil. I Norge har «Occasions» imidlertid bare solgt litt over tusen, men kanskje blir det noen flere etter fredagens tv-opptreden i Claus Wieses NRK-program og den påfølgende (og allerede utsolgte) konserten på Cruise Café i Oslo lørdag?
– Da vi startet for seks år siden, tenkte vi ikke så langt som til platekontrakt. Så selv om vi har fått stor suksess i USA de siste par årene, blir det minst like moro å spille på en liten klubb i Norge. Ingenting slår en god klubbkonsert. Det er derfra vi kommer, og det er der våre hjerter alltid vil være, bedyrer Mavericks-trommis Paul Deakin til NTB – og stiller oss et spørsmål før vi rekker å komme på banen med et nytt.
– Vet du hva Dag Kolsrud gjør for tida? Vi studerte sammen på University of Miami tidlig på 80-tallet, og vi spilte også inn noen poplåter sammen. Han var en av de teknisk dyktigste musikerne blant studentene, men etter at han turnerte med a-ha for en del år siden, har jeg mistet kontakten med ham. Så dersom han leser dette, håper jeg han tar kontakt når vi er i Oslo!
Fellesnevner: country
Musikken som Deakin og Kolsrud lagde sammen, beskriver Deakin som «ren pop». Ellers beskriver han sin egen musikalske oppvekst som en diett bestående av pønk, reggae, jazz og rock – et nokså langt skritt fra såvel «Occasions» som fra countrymusikken på bandets tre foregående plater?
– Joda, men alle i The Mavericks har en nokså eklektisk smak. En fellesnevner for oss alle var imidlertid country, og selv om Miami den gang vi startet ikke hadde noe countrymiljø å snakke om, var det det vi ønsket å gjøre – og gjorde.
Og med vokalist Raul Malos like smørmyke som klokkerene stemme som hjelp, gikk det kjapt oppover for gruppa. De to første platene fikk bransjen til å spisse ørene, og med deres tredje, «What A Crying Shame», kom det store kommersielle gjennombruddet. Og med «Occasions», har de ikke bare oppnådd millionsalg, men også æren av å bli kåret til «Årets band» av Country Music Association.
Vellykket sidesprang
– Ekstra morsomt var det at vi fikk prisen for en plate som «Occasions». Mange hevdet at det var et vel dristig sidesprang fra «What A Crying Shame», men slik vi ser det går det en rød tråd gjennom alle våre album. Vi prøver å rendyrke sjela i sangene vi spiller inn. Og skal jeg være kritisk mot mye av dagens kommersielle country, så er det nettopp det at den har mistet mye av sin opprinnelige sjel, forteller Deakin som videre forklarer at låtvalget på «Occasions» reflekterer hva The Mavericks selv har hørt på i det siste. – Det vil si Ray Conniff, Peggy Lee, Frank Sinatra og andre artister i den litt tidsløse bagen.
– Og blant låtene på «Occasions» finner vi også Frank og Nancy Sinatras «Something Stupid», hvor dere har erstattet Nancy med Trisha Yearwood?
– Akkurat den låten begynte faktisk som en fleip, og Trishas nærvær skyldes selvsagt at hun er gift med vår bassist Robert Reynolds, avslutter Deakin som lover at bandet vil spille «litt av hvert» som passer for de fleste anledninger på sin konsert i Oslo lørdag.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i NTB 17. januar 1996)
