(intervju opprinnelig publisert i 2006)
(Oslo): – Mitt første ekteskap og Sverige kræsjet omtrent samtidig. Jeg har kommet meg, men for Sverige er alt bare blitt verre, ler Klas Östergren.
I 1980 fikk den da 25-årige forfatteren et voldsomt gjennombrudd i hjemlandet med romanen ”Gentlemen”. Den ble den store generasjonsromanen som tok pulsen på sin samtid, mens bokas mystiske hovedpersoner Leo og Henry Morgan med sin uvisse skjebne ble mytiske figurer. ”Gentlemen” skrek etter en oppfølger, men Östergren svarte et bastant nei på alle slike spørsmål. Helt inntil nylig. Og nå foreligger oppfølgeren ”Gangsters”, som også den er blitt en gedigen kritiker- og salgssuksess i Sverige.
– Boka sammenfatter på mange måter det som har skjedd både med meg og mitt hjemland de siste 25 årene. Livet har gitt meg et nytt og mer nyansert syn på mye, mens Sverige har gjennomlevd en mentalitetsforandring til det verre. Sverige var enklere den gangen, mens de paranoide trekkene har blitt mer klaustrofobiske, hevder Östergren.
Etter «Gentlemen»
I ”Gangsters” lar han leseren få vite mer om hva som skjedde etter ”Gentlemen”. Eller for den saks skyld hva som ikke skjedde, siden bokas fortellerstemme dekonstruerer ”Gentlemen” ved å hevde at det som sto der var oppspinn. Mens den samme stemmen i ”Gangsters” forteller en ny historie, bygget på den gamle, som angivelig skal fortelle sannheten.
– Jeg har nok såret noen lesere ved å knuse gamle forestillinger, men om noen har lov til å gjøre dette, må det jo være meg. Og samtidig har ”Gangsters” ført meg nærmere mine opprinnelige intensjoner med disse romanfigurene, sier Östergren og tommer på den norske utgaven av ”Gangsters” som nettopp er utkommet.
Måtte vente lenge
At vi måtte vente så lenge på oppfølgeren, forklarer Östergren med livet.
– Jeg måtte oppleve mer først. Og jeg er veldig glad for at jeg ikke lot meg friste til å skrive ”Gangsters” den gang. Det måtte ha gått galt, sier Östergren som romandebuterte som 20-åring i 1975. Mellom ”Gentlemen” og ”Gangsters” ga han ut ti bøker, men tenkte aldri på å skrive ”Gangsters” før tanken slo ham for et par år siden.
– Da følte jeg plutselig veldig for det. Jeg skjønte at tida var moden, og fra tanke til handling gikk det fort, forteller Östergren som startet med å lese ”Gentlemen” påny.
– Det var så lenge siden sist at jeg var redd for gjensynet. Men jeg ble gledelig overrasket. Den var jo ikke så verst, og som bok er den veldig sjenerøs og proppfull av ungdommelig vitalitet.
Ibsen på svensk
Til tross for både storselgere og mange priser, er Klas ôstergren kanskje litt overraskende fortsatt ikke forfatter på heltid.
– Jeg innså på et tidlig tidspunkt at den type bøker jeg ville skrive ikke ville være av bestselgertypen. Så i stedet for å tilpasse meg publikums smak, har jeg valgt å jobbe med andre ting innimellom. Å skrive romaner oppleves derfor som luksus, forklarer Östergren som har livnært seg med å skrive for film og tv. Samt å jobbe som oversetter. Blant annet har han oversatt åtte av Ibsens skuespill til svensk, og det kommer fire til.
– Da vil de bli gitt ut som en stor Ibsen-samling. Det er et livsprosjekt, smiler Klas Östergren
Besteborgerlig tilværelse på landsbygda
Den 51-årige sukessforfatteren hevder at han trives med denne tilværelsen.
– Etter å ha skrevet en bok er jeg så sliten at jeg trenger å gjøre noe helt annet. Aller best er det å jobbe på gården, enten det handler om å bygge hus eller grave i jorda. For mens skrivinga byr på mange uvisse muligheter, er bygg og hagearbeid så mye mer konkret med synlige løsninger, forklarer Stockholms-gutten som har bodd i Österlen i Skåne siden 1989.
– Men jeg har aldri flyttet dit! Jeg bare søkte tilflukt der da mitt første ekteskap (med Pernilla August, red.anm.) havarerte og vendte aldri tilbake til Stockholm. Ingen masterplan, det bare ble slik. Og nå lever jeg på gården med ny kone, tre barn, katt og høner, i en besteborgerlig tilværelse jeg trodde var umulig da jeg var ung. Men det spørs om jeg fortsatt hadde levd, dersom jeg hadde fortsatt livet fra den gang. Så kanskje et besteborgerlig liv likevel ikke er å forakte, ler forfatteren.
Av Leif Gjerstad
(intervjuet ble opprinnelig publisert i mai 2006, i Bergens Tidende og Adresseavisen)
