(Intervju opprinnelig publisert mars 1990)
– Etter mer enn femten år som turnerende rockemusiker ser jeg klart at det har vært en utvikling. Det er lettere å turnere nå, det meste er blitt mer struktuert og velordnet. Dessuten errockepublikum i by og land blitt mer ensartet. I dag er det ingen vits i at storbymusikere prøver å leke «storkaren» når de speiler på bygda. Det er heldigvis in gen som lar seg lure så lett lenger.
Sier Per Vestaby. entusiastisk veteranbassist med fortid i bl.a. Veslefrikk og Can Can, men nå turné- og plateaktuell med sitt nåværende band Mercury Motors. I kveld spiller de på DH iBø. og for en snau måned siden kom Oslos-trioens andre og unisont kritikerroste album «Smash the Moon». Debuten het for øvrig «This Is», kom for halvannet år siden og kunne også den glede seg over gjennomgående gode kritikker.
– Sammenliknet med «This Is», er vår nye plate mer variert og har vel også en sårere stemning. Energien på «This Is» kunne innimellom bli noe heseblesende, så denne gang har vi moderert oss litt. Det er blitt mer plass for akustiske instrument og mindre trommer denne gangen, erklærer Per, Jørn Christensen (gitar/vokal) og Øyvind Hansen (trommer) i et forsøk på å beskrive sin nye plate.
Og noe overraskende fastslår Øyvind Hansen at han som trommeslager ikke er det minste lei seg for denne utviklingen.
– Tvertimot. Jeg synes det er helt topp. Selv om jeg trakterer trommer, liker jeg best musikk med lite trommer. Mitt motto er: Jo mindre trommer, jo bedre!
Svensk tilknytning
I likhet med debuten er «Smash The Mooen» innspilt i Sverige, noe som har sammenheng med at gruppa spiller inn for det svenske plateselskapet Mistlur.
– Vi er veldig fornøyd med Mistlur som selskap, men i en kortere periode har selskapet vært uten representasjon i Norge Og det kan jo være litt tungvint for oss som har Norge som hovedmarked, kommenterer gruppas veteranbassist Per Vestaby som ikke tør love at den svenske tilknytningen skal sikre gruppa et snarlig og stort gjennombrudd i nabolandet.
– I Sverige eksisterer det fremdeles en inngrodd skepsis til norsk rock, enda det meste jeg har hørt der borte ikke akkurat er særlig egnet til å imponere noen. Salgsmessig har «Smash The Mooen» akkurat passert «This Is» og nærmer seg nå 15.000 solgte ex, hvorav rundt 3000 i Sverige. Og til tross for at vi tre har så lang erfaring fra så mange norske band, har vi aldri før solgt så mye. Så det er vi fornøyd med. Men å spille i et band er som å gamble. Det er umulig på forhand å spå hvorvidt en plate virkelig vil ta av eller ei.
Likevel er det lov å tilføye at er det noen rettferdighet her i verden, så vil Mercury Motors og «Smash The Moon» bli en av årets norske storselgere. Krafttrioen fra Oslo har her klart å skape en variert plate hvor det energiske drivet avløses av det ettertenksomme, og hvor smakfullt spill, lekre detaljer og en stort sett meget høy låtstandard preger platen.
Norge kontra satellitter
– I norsk sammenheng er det kanskje likevel en ulempe salgsmessig at Mercury Motors velger å synge på engelsk?
– Opplagt. I dagens Norge er norske tekster «in» i rockekretser, så der er vi litt i utakt med vår samtid. Og med tanke på å gjøre norskrock mer akseptert i Sverige, hadde vi trengt en felles front. Men dagens trend med norsk rock på norsk, gjør det enda mer vanskelig å nå fram i Sverige.
– Likevel har dere ingen planer om å gå over til norske tekster?
– Nei, det ville ha vært for corny og kalkulert, fastslår Per leende. – I våre tidligere band, slik som Veslefrikk, De Press, Cirkus Modern og Can Can, sang vi nesten utelukkende på norsk. Da vi startet Mercury Motors, var en av grunnene at vi hadde lyst til å spille engelskspråklig rock. Det ville være uærlig av oss å begynne å synge på norsk nå, bare fordi at det er greia å gjøre for skikkelige rockeband.
Populær produsent
Som et lite paradoks i denne språklige diskusjon, har Jørn etablert seg som en viktig produsent av nyere, norskspråklig rock. Hans nære vennskap med Lars Lillo-Stenberg har resultert i at han har produsert samtlige tre De Lillos-plater. I disse dager er han dessuten aktuell som produsent på den kommende debut-LP-en til Sterk Naken & Biltyvene, og ikke minst: som medprodusent på Jokke & Valentinernes nye album.
– Jeg trives med å produsere, men har ingen ambisjoner om å utvide denne virksomheten. For utøvende musiker kan et omfattende produksjonsarbeid fort bli en sovepute. Uten egentlig å ønske det, blir man mer produsent enn musiker. Og det ønsker jeg ikke, hevder Jørn som videre forteller at han tror at videoflommen og satellittkanalene har vært med på å styrke interessen for norskspråklig rock.
– De internasjonale TV-satellittenes strømlinjeformede musikkprofil, har ført til en reaksjon blant norske rockinteresserte. I miljøer med et nært og sterkt forhold til rock, har den internasjonale og ofte identitetsløse musikkflommen skapt et behov for noe som er «ekte» norsk. Noe man lettere kan identifisere seg med. Og det er en holdning jeg har full forståelse og sympati for.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert mars 1990 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Telemark Arbeiderblad)
