Oslo: – Jeg løy for meg selv og mine omgivelser gjennom alle år. Derfor var premisset denne gangen å være helt ærlig, sier Mikael Persbrandt om boka «Sånn jeg husker det».
Mikael Persbrandt er skuespillerverstingen som har regjert svensk teaterliv de siste par tiårene. Både på og utenfor scenen. For selv de som ikke har oppsøkt Dramaten eller sett filmene/tv-seriene om Beck, Hamilton og alt det andre han har vært med på, har kunnet følge livet hans på tabloidenes førstesider. Med et meget «stökigt» liv med alkohol, krogbråk, dop og kvinner som naturlige stikkord.
– Alle skandaleoppslagene med meg gjorde i og for seg dette bokprosjektet lettere. «Alle» kjente jo Mikael Persbrandt fra før, så nå kunne jeg fylle ut og gjøre bildet mer fullstendig, forteller Persbrandt om «Sånn jeg husker det». En bok som er skrevet av Carl-Johan Vallgren og som ifølge hovedpersonen er blitt «nådeløst ærlig, og som skildrer en interessant reise».
Småkriminell oppvekst
Torsdag var Mikael Persbrandt og CJ Vallgren i Oslo for å bokbades av Ari Behn, og Persbrandt kunne fortelle om et liv som kom ut av kurs allerede i oppveksten, i høyblokka i drabantbyen Jakobsberg nord for Stockholm.
– Det ble smånasking, slåssing og et liv i småkriminelle drabantbymiljøer. Jeg søkte en fare og spenning som jeg skulle bruke flere tiår på å finne ut av, sier den 54-årige skuespilleren som i sin oppvekst aldri hadde tanker om et liv innen teater.
– Ingen i familien min hadde syslet med teater, men jeg hadde et uttrykksbehov jeg prøvde å tilfredsstille gjennom dans. Og det førte meg etter hvert inn i friteatergruppa Teater Galeasen, før ferden gikk videre til Dramaten.
Drama på Dramaten
Uten formell sceneutdanning var skepsisen til Persbrandt i den ærverdige institusjonen stor, og han forteller at han bokstavelig talt måtte slåss for å tilkjempe seg respekt hos de andre skuespillerne.
Den fikk han, men allerede da hadde han begynt å få et frynsete rykte grunnet sin ville livsførsel. Og etterhvert som stjernestatusen ble større, havnet han også oftere i skandalepressen. Dels selvsagt fordi han var kjendis, men også fordi han ble stadig mer selvdestruktiv.
– Da jeg var yngre kunne jeg ha seks, syv «ryddige» uker med hardt arbeid, før jeg raste ut noen få dager. Jeg hadde jo aldri klart å spille alle de stykkene og filmene jeg gjorde dersom jeg hadde vært på kjøret hele tida. Men med årene ble de nyktre og arbeidssomme periodene kortere, mens de ville ukene med misbruk av alkohol og dop ble stadig lenger, innrømmer Persbrandt som også oppgir det som fremste grunn til at de kjærlighetsforholdene han hadde sprakk før eller seinere. Heriblant det vi i Norge kjenner best til, med Maria Bonnevie.
Bipolar
Nå er han samboer med Sanna Lundell, og han gir henne æren for at livet hans er kommet på rett kjøl.
– Det tok noen år, men som det kloke mennesket hun er så hun et mønster i min adferd. Jeg ble diagnostisert som bipolar, men det tok enda noen år før jeg selv klarte å akseptere og gjøre noe med det. Jeg måtte igjennom et fryktelig delirium med insekter kravlende på bunn av et spritglass før jeg innså at det ikke gikk lenger, forteller Persbrandt som siden har fått behandling, gått i terapi og nå har vært tørrlagt i over tre år.
– Jeg har aldri gjort noe «lagom» tidligere. Ikke før nå. Og det har gitt meg et nytt liv.
Hans samboer Sanna er for øvrig journalist/skribent og datter til Ulf Lundell, som Persbrandt reiste på tvers med i USA som 17-18-åring. Det vil si, det var ikke personen Ulf Lundell han reiste sammen med, men hans bok «Jack» Persbrandt hadde som følgesvenn mens han krysset det store kontinentet.
– Jeg var helt oppslukt av boka og mytene om de amerikanske forfatterne i «The Beat Generation», forteller Persbrandt som under sin haiketur ble plukket opp av ei dame han fikk bo hos en periode.
– Det viste seg å være eks-kona til min forfatterhelt Norman Mailer, eller «that fucking asshole» som hun kalte ham.
Andre teamer
I samtalen i Oslo torsdag var Persbrandt innom flere andre temaer, og fortalte blant annet om:
Racing som hobby: – Det er en fantastisk følelse å ratte en bil i hastigheter på opp til 300 km/tim og mer. Men mens det meste i mitt liv har handlet om å oppsøke fare, handler racing om det motsatte. Det handler om mestring og kontroll.
Å stå på scenen: – Eneste grunnen til å stå på en scene er fordi du vil bli elsket og få oppmerksomhet. Du må mangle noe vesentlig i livet for å holde ut i et slikt yrke. Som person er jeg for øvrig så sjenert at jeg fortsatt ikke holder taler i venners bryllup og bursdager. Men med en tekst på en scene opplever jeg det helt annerledes.
Å være selvdestruktiv: – Livet mitt er blitt styrt av selvdestruksjon, et eller annet sted må skiten ut. Dessuten har alle store skuespillere som jeg har elsket hatt dette selvdestruktive i seg. De har vært ville, og jeg har villet være som dem.
Ingen skrytbiografi
Det er den anerkjente og prisbelønte svenske forfatteren Carl-Johan Vallgren som har ført pennen i «Sånn jeg husker det». Han var med til Oslo, og kunne røpe at de to ikke kjente hverandre fra før.
– Det tror jeg var en fordel. Jeg kunne møte ham uten klare formeninger om hvem han var, sier Vallgren og understreker at hans intensjon aldri var å skrive den store biografien. Han har kun inntatt rollen som «ghost writer».
– Jeg gjenforteller det han har fortalt. Boka gir seg aldri ut for å være noe mer, og derfor har jeg heller ikke brukt masse tid på å kryssjekke alt Persbrandt har fortalt. Dette er hans historie, slik han husker det. Men underveis har jeg likevel vært nødt til å drive mye research, for å skaffe meg kunnskap om Persbrandt og for å kunne stille gode oppfølgingsspørsmål som kan vekke minnene hans fra spesielle begivenheter.
– Boka oppsummerer på mange måter livet mitt til nå, Nå vet jeg endelig hva jeg gjorde når, kvitterer Persbrandt. Han er samtidig klar på at bokprosjektet aldri var ment å bli en skrytbiografi.
– Det er så mange som ljuger seg gjennom livene sine. Det har jeg også gjort. Nå ville jeg være ærlig.
Av Leif Gjerstad
Les også: Nådeløs virkelighet og fabulerende fantasi (arkivintervju med CJ Vallgren fra 2012)
Les også: Vallgrens svenske hatbrev (arkivintervju med CJ Vallgren fra 2005)
