(Intervju første gang publisert november 1997)
Oslo: – Som avisredaktør ville jeg neppe ansatt meg selv som journalist. Jeg stoler ikke nok på meg selv til det, smiler Niels Fredrik Dahl mens han fingrer på sin debutroman «Journalisten».
Dahl har skrevet en fortettet og intens roman om tabloidjournalisten Garm, som bokstavelig talt går over lik for å få den «storyen» og førstesideoppslaget han ønsker. Konsekvensene for utenforstående er helt underordnet effekten de fete krigstypene i avisen skaper. Følelser er ingenting verdt før de brettes ut på trykk.
– Boka er en skildring av et skadeskutt menneske, og skadeskutte mennesker som kjemper en kamp for å overleve er farlige. Garm er en ekstrem utvekst på journaliststanden, og kan dermed ikke sies å være en representant for den alminnelige journalist. Men at det er mulig å gjenkjenne slike tendenser i løssalgspressen er likevel klart. «Journalisten» fungerer derfor forhåpentligvis også som en kritikk av utvekstene i journalistikken, forteller den 40-årige forfatteren og forklarer:
– Det er jo ikke avisen som har skapt Garm, men det er i avisen han får mulighet til å utfolde seg, og det er som journalist han er farlig. I sin egen kamp for å overleve blir han en nyttig idiot, som uten å stille seg selv etiske spørsmål tøyer grensene for alt de er verdt. Og siden løssalgsavisenes hverdag handler om å overleve, ligger det i kortene at historiene må toppes slik at selve virkeligheten blir toppet.
Umoden journalist
Niels Fredrik Dahl debuterte som forfatter med diktsamlingen «I fjor var litt av en natt» i 1988, og har siden den gang utgitt ytterligere to diktsamlinger og en novellesamling. Sin skrivende karriere begynte han som 22-åring, som journalist i Dagbladets nyhets- og kulturavdeling.
– I ettertid ser jeg at jeg var svært umoden. Jeg gikk i den fella som mange unge journalister som vil bevise noe gjør, de tror avisen er viktigere enn livet. Jaget etter å få en story var større enn begivenheten. Men i motsetning til Garm stoppet jeg opp og tenkte, noe som også ga meg grunnlaget til denne romanen. Spørsmålet jeg stilte meg var hvordan jeg ville utviklet meg dersom jeg lot mine verste sider få fritt spillerom, forklarer Dahl.
Ingen nøkkelroman
Han presiserer for ordens skyld at «Journalisten» ikke er en nøkkelroman – og at Garms avis Bladet derfor ikke må forveksles med Dagbladet.
– Det er så lenge siden jeg jobbet der at en nøkkelroman om Dagbladet ville vært helt utdatert. Men noen episoder og anekdoter i boka bygger til en viss grad på egne opplevelser og erfaringer samt historier jeg ble fortalt i min tid som journalist, forteller Dahl som hevder at avisfolk gjerne lever i en «lukket verden».
– Spesielt løssalgsavisene opererer i en egen verden med egne regler for hva som er anstendig. I journalistikken eksisterer begrepet «kvalmegrensen», som indikerer en etisk grense for hva som kan stå på trykk. Problemet er at journalistenes kvalmegrense er tusen ganger høyere enn alminnelige folks kvalmegrenser, og deler av journalistikken handler derfor ikke om å informere, men om å invadere.
Som Hemingway
Om sin egen fortid som journalist forteller Dahl at han «gjorde en Hemingway».
– Jeg ble journalist fordi jeg trodde det var en god måte å bli forfatter på. Men det var helt feil. Resultatet ble at jeg verken skrev noe særlig på jobben eller hjemme. I ettertid ser jeg også at jeg ikke var noen stor journalist. Ikke skrev jeg så godt som jeg trodde, ikke skrev jeg så mye som jeg burde og dessuten hadde jeg feil type nysgjerrighet. Jeg så aldri de opplagte nyhetsvinklingene i en sak, innrømmer Dahl som også har rukket å sneie innom dramatikk, foruten at han har vært redaktør i Den norske Lyrikklubben.
– Tida i Lyrikklubben var spennende, men det ble jo ikke så mye tid til å skrive selv i den perioden. Dessuten ble det fryktelig mye diktlesing, og alt jeg måtte lese var vel ikke like bra, smiler Dahl som utga sin siste diktsamling «Antecedentia» for et par år siden.
– I den presset jeg meg språklig mot prosaen, samtidig som det er en viss poetisk nerve i «Journalisten». Overgangen fra poesi til prosa opplever jeg derfor ikke som så stor. Den største forskjellen må vel være at det er mye mer slitsomt å skrive en roman. Da jeg var ferdig med «Journalisten», var jeg så lettet og utbrøt spontant «aldri mer». Men nå som jeg har fått det litt på avstand, merker jeg at lysten til å prøve meg på en ny roman likevel er der…
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 28. november 1997)
