Hey hey, my my! Torsdag 12. november fyller Neil Young 75 år!
Siden vi først ble kjent med Neil Young i Buffalo Springfield i 1967, har han vært en av rockens giganter. Sammen med David Crosby, Stephen Stills og Graham Nash forgyllet han overgangen fra 1960-tallet til 1970-tallet med strøkne harmonier og musikk som kunne være både veldig personlig og bitende politisk. Sammen med Crazy Horse kunne han vise muskler i buldrende gitarrock som bare fortsatte og fortsatte mens Young vrengte strengene til han traff det forløsende klimaks. Og som soloartist kunne han lage vare og såre piano- og gitarballader som tok ham inn på toppen av salgslistene.
Alt dette fikk han gjort i løpet av sine drøye fem første år som plateartist. Og siden har han bare fortsatt, som oftest med godt resultat, selv om noen nedturer i en så lang karriere selvsagt ikke er til å unngå. Ikke minst på 1980-tallet kom det noen plater som vanskelig kan betraktes som noe annet enn en nedtur, før han ved inngangen til 1990-tallet igjen leverte et par Young-klassikere.
Les også: Hey Hey, My My – gratulerer med 70-årsdagen (artikkel om Neil Young, i forbindelse med 70-årsdagen for fem år siden)
Høyt tempo
Som sin fire år eldre kollega Bob Dylan synes heller ikke Neil Young ha noen planer om å pensjonere seg. De siste par tiårene har bydd både på stadig nye turneer og utgivelser, samtidig som han for alvor har begynt å grave i sitt store arkiv.
Det har blant annet gitt oss helt ny musikk på albumet «Colorado» (2018) og svært personlige toneganger fra 1975 på «Homegrown» (2020). Og i helgen som var slapp Neil Young og Crazy Horse livealbumet og konsertfilmen «Return To Greendale» (innspilt i 2003), mens det er varslet en ny omfattende «Archives 2»-utgivelse samt en «anniversary edition»-utgivelse av Youngs 50 år gamle klassiker «After the Goldrush».
Nok å følge med på for gamle Nei Young-fans, altså.
Lars Lillo-Stenberg om Neil Young
En av dem som følger godt med og vel trygt kan karakteriseres som en av Norges største Young-fans er Lars Lillo-Stenberg. Han har jo til og med sitt eget tributtband The Young Neils som i over 30 år har holdt årlige konserter med kun Neil Young-låter på programmet. Og hvis covid tillater, holdes tradisjonen med to (allerede utsolgte) Oslo-konserter på Rockefeller rett før jul i hevd også i år.
Hva passer da bedre enn å stille Lars Lillo-Stenberg noen spørsmål om Neil Young, i anledning kanadierens 75-årsdag torsdag? Vi går rett på:
Ditt første minne av Neil Young?
– Høsten 1970 fikk jeg bli med storebroren min, da han og en kompis skulle en tur opp til Uranienborgparken for å treffe noen. Kompisen hadde en Citroen 2CV med en 8-spors bilstereo med fantastisk lyd. Jeg var bare åtte år, men deprimert fordi min favorittgruppe The Beatles hadde blitt oppløst ikke lenge før. Jeg trodde musikken var slutt. Men mens vi satt i bilen oppe ved Uranienborg kirke kom det musikk ut fra bilstereoen som satte meg helt ut. Det var «After the Goldrush». Jeg opplevde at det jeg hørte hadde enorme mengder med sjel, og effekten ble ikke mindre av at kirkeklokkene begynte å ringe mens musikken sto på. I tillegg ble jeg forundret over stemmen til personen som sang, så jeg måtte spørre om det var en gutt eller jente. Det var da jeg fikk vite at det var en han og at han het Neil Young. Den dagen fikk jeg tilbake troen på både musikken og livet.
Ditt sterkeste minne av Neil Young?
– Opplevelsen som er nevnt over rager selvsagt svært høyt i denne sammenheng. Men skal jeg nevne noe annet, må det bli da jeg seks år seinere satt i Ekeberghallen og skulle se Neil Young. Som 14-åring var jeg ikke vant med å gå på konserter, så bare det å være der var en utrolig følelse. Jeg satt langt framme, litt ute på siden og fulgte nøye med på alt som skjedde på scenen. Han beveget seg litt mellom pianoet og gitaren, og på en av disse turene skygget han med hånden for øyet og speidet utover salen. Det så ut som om han glante rett på oss, og det var utrolig sterkt å oppleve!
Da du møtte Neil?
– Det var i 2007, på terrassen til hans nabo i California, halvannen time sør for San Francisco. Han var laidback og i godt humør og skulle sammen med naboen og noen venner videre på en hockeykamp seinere samme dag. Jeg hadde med meg en t-skjorte med The Young Neils og en norskbygget minigitar som gave til Young. Når han prøvespiller gitaren spør jeg ham om han husker hvilken sang han åpnet konserten i Ekeberghallen 1976 med. Det gjør han selvsagt ikke, så jeg tar gitaren og spiller «Sad Movies» for ham. Det er en av hans mer obskure sanger som han knapt har spilt live etter Oslo-konserten, og siden han var på jakt etter rariteter å spille på sin kommende turné virket han oppriktig glad og takknemlig for at jeg minte ham på om den sangen. Og da han åpnet sin neste turné noen måneder seinere så sto faktisk «Sad Movies« på repertoaret, og de neste par årene spilte han den live flere ganger.
Neil for deg i dag?
– Jeg nærmer meg de 60, og har levd med Neil Young i nesten hele mitt liv. Jeg syns fortsatt det er kjempegøy å spille han sammen med The Young Neils, men mens jeg før aldri kunne få nok Young, setter jeg ikke på musikken hans så ofte hjemme lenger.
Men jeg følger fortsatt så pass godt med at jeg går inn på Neil Youngs sider og sjekker nyheter omtrent daglig. Og fortsatt venter jeg i spenning hver gang han kommer med noe nytt.
Fem Neil Young-sanger?
– «After the Goldrush» – siden det var mitt aller første møte med Neil Young så må jo den bare med!
– «Sad Movies» – litt det samme her. Det var jo låten han åpnet konserten i Ekeberghallen med, og det er også låten jeg har spilt for ham.
– «My My, Hey Hey» – den kom både i en akustisk og elektrisk versjon (som «Hey Hey, My My», red.anm.). En utrolig fin låt! Jeg velger den akustiske, som jeg opplevde som noe veldig spesielt da den kom og jeg ble kjent med den.
– «Rockin in the Free World» – en helt vanvittig energi, en utrolig kraft! Samtidig signaliserte låten hans comeback etter noen litt labre år. Mange artister kan ha en downperiode og så komme tilbake, men få kan komme med noe så toneangivende ti år etter siste topp. Husker jeg tenkte «jøss, at det går an!». Det var også første gang jeg fikk følelsen av at han hadde et ordentlig samtidsfokus i det han skrev.
– «It’s a Dream» – Kom på det nokså straite albumet «Prairie Wind» i 2006. Men «It’s a Dream» synes jeg er fantastisk, med en så god tekst og fin stemningsbeskrivelse. Om kjæresten som våkner av mareritt, og forsikringa om at hendelsene i drømmen ikke var virkelige. Teksten byr på så mange fine bilder, også av det som er gått tapt, av det som ikke er lenger.
Av Leif Gjerstad
Les også: – Maskiner kan uttrykke følelser (arkivintervju fra 1982)
Les også: Neil Young – Forever Young (arkivintervju fra 1992)
Les også: CSNY: Veteraner ser framover (arkivintervju fra 1999)
Les også: To giganter treffer blink
