Mandag 24. mai fyller Bob Dylan 80 år. I anledning dagen har vi bedt noen utvalgte artister og forfattere om å trekke fram én Dylan-låt de har et spesielt nært forhold til.
Da vi tok ringerunden med forespørsel om å bli med på den lille hyllesten, svarte nesten samtlige straks ja. Men et problem ga omtrent alle uttrykk for: å bare trekke fram én Dylan-låt er nesten umulig, når det er så uendelig mange å velge blant!
De klarte det likevel. Og at valgene og favorittene er mange gjenspeiles også av at blant de 20 som plukket ut «sin Dylan-låt», var det kun to som gikk for samme låt. Den store spennvidden betyr også at spillelista vi publiserer på selve bursdagen blir like variert som god!
Vi presenterer bidragsyterne i tre ulike runder, med denne som den siste. De to foregående ble publisert tirsdag 18. mai og torsdag 20. mai. På selve dagen, mandag 24. mai, samler vi alle i en sak og supplerer med spilleliste.
Mikael Wiehe: «John Wesley Harding»
Det finns en novellsamling av den svenske författaren Lars Gustafsson som heter Förberedelser till flykt. Den kom ut i engelsk översättning i USA strax innan Dylan gav ut LP:n John Wesley Harding 1968. Det är kanske en tillfällighet, men både i boken och på skivan bygger spänningen i texterna på att något har skett eller ska ske som läsaren/lyssnaren inte känner till; ett tomrum som centrum. Det där tycker jag att Bob Dylan har utvecklat allt mera genom åren; att han som på ett skissblock drar upp olika streck/meningar som var för sig kanske inte är så märkvärdiga men som tillsammans bildar en märkvärdig helhet.
Massmördaren John Wesley Harding fick ge namn åt skivan. ”Vagn hade häftigt lynne, vid nio års ålder var han tre mans bane”, står det i Jomsvikingarnas saga. Också John Wesley Harding hade ”häftigt lynne”. Vid femton års ålder hade han mördat fem män varav en medan denne låg och sov. När John Wesley Harding greps och fängslades 1878, 25 år gammal, hade han enligt egen uppgift dödat 44 personer. Under sina sjutton år i fängelse studerade Harding juridik och när han frigavs 1895 började han arbeta som advokat. Han dog samma år efter att ha skjutits i ryggen på en bar i El Paso.
Historien om John Wesley Hardings liv kan kanske ge oss en nyckel till förståelsen av dagens USA.
Ingrid Olava: «Don’t Think Twice, It’s All Right»
Don’t think twice, it’s all right er en kjærlighetssang som rusler vennlig av gårde og river deg over ende i én og samme bevegelse. En perfekt liten countryperle med et tekstlig episk anslag. Det er bitterhet, sødme, uforsonlighet og tilgivelse på tre minutt og trettisju sekund. Hvem er mest skuffa? Han som forlater, eller hun som blir forlatt? Sjeldent har jeg hørt en tilsynelatende enkel liten sang om kjærligheten fange både lengselen mot forholdet og ønsket om å være fri så presist, vittig og elegant. For meg sier sangen noe viktig om Dylans storhet, at det romantiske, det infame, det frihetselskende, det poetiske, det ensomme, det gamle, det unge, at alt dette finnes ikke som motsetninger, men som parallelle krefter som virker sammen, i oss alle, hele tiden. Kanskje det er derfor jeg både kan humre, rødme eller felle en tåre av denne sangen, alt ettersom. Han ga meg hjertet sitt, men jeg ville ha sjelen, gitt. Sant nok.
Erlend Ropstad: «Ballad of a Thin Man»
Den første låta jeg kicka på var nok Ballad of a Thin Man, og alt det mørke som ligger der. Husker ikke helt hvor gammel jeg var, men det må ha vært omtrent samtidig som, eller like før jeg dro på interrail for meg selv som 16-åring. Jeg hadde med meg et Hohner Blues Harp-munnspill i G-dur og sto blant annet i en jernbaneundergang i Basel og gaula Yer Blues med The Beatles, siden det var så raus akustikk der. John Lennon var nok like forvirra om hvem han der Mr Jones-karakteren var som alle oss andre. Jeg husker at Ballad of a Thin Man ga meg en sterk opplevelse av «å ja, det er lov å skrive sånn ja». Jækla rar tekst. Elsker den. Elsker hvordan ordene henger i hop og hvordan jeg fremdeles lurer på hva i herrens navn den handler om.
Åse Kleveland: «The Times They Are a-Changin»
Med sin enorme produktivitet kunne det virke som om Bob Dylan i sin tidlige karriere bare tok låter rett ut av lufta. Jeg oppdaget ham med albumet Freewheelin’ Bob Dylan i 1963, og bare drøye halvåret seinere fulgte han opp med The Times They Are a-Changin, en LP spekket med klassikere.
Da den kom var jeg 15 år og jobbet internasjonalt, med konserter i Frankrike, Japan og mange andre land, ofte på campus med et ungt publikum. På repertoaret hadde jeg The Times They Are a-Changin og det var alltid en helt utrolig følelse da jeg kom til sistelinja «and the times they are a-changin» og det ungdommelige publikummet ble med i allsang.
Det handlet om tidsånden og den unge generasjonen som var på vei inn i samfunnet med nye ideer og tanker. Og i den forstand har tekststrofen like stor gyldighet også nå i dag, for alle nye generasjoner vil jo oppleve nettopp det, at tidene er «a-changin».
I dette føler jeg også at vi har Bob Dylan. Han er kunnskapsrik og han har med seg tradisjonen i det han gjør, samtidig som han legger inn det som er akkurat nå i sin musikk.
Sivert Høyem «To Ramona»
Våren 2001 satt jeg hjemme på gutterommet mitt på Kleiva og skrev sanger fra jeg stod opp om morran til jeg gikk og la meg. Mitt første seriøse kjærlighetsforhold hadde gått i vasken, og jeg var veldig mottakelig for poetisk input. Lydsporet den våren bestod nesten bare av Dylan, og særlig den brilliante fjerde-skiva, Another Side Of Bob Dylan, allment sett på som et «varsku-her» til den mer utflytende, mindre samfunnsengasjerte, elektriske Dylan.
To Ramona, låt nummer seks, er for meg et vakkert eksempel på en mer empatisk side ved ham, det er noe fintfølende her som kanskje går tapt ettersom han når sitt myteomspunne, kreative, høydepunkt mot midten av 60-tallet. Låta viser også hvor konsis han fremdeles er i denne siste fasen før musikken og lyrikken blir elektrisk. Det er noen linjer her som tar fullstendig livet av meg. Hør på dette her for eksempel: «But it grieves my heart, love, to see you trying to be a part of a world that just don’t exist – It’s all just a dream babe, a vacuum, a scheme, babe, that sucks you in to feeling like this» – Like relevant og relaterbart nå som da.
Malin Pettersen «Boots of Spanish Leather»
Jeg liker Dylan veldig godt når han inviterer lytteren inn i en relasjon uten å forklare for mye konkret. Kanskje er det også derfor så mange har blitt hektet på tekstene hans og ikke klart å slippe taket – fordi man alltid sitter igjen med spørsmål og undring. Noe virker klart, andre ting så uoppnåelig om du står utenfor gitte relasjoner at du aldri vil få klare svar. Men likevel får man en form for forløsning i linjer som gir akkurat nok til at man kan dra sine egne slutninger.
Jeg synes også det er interessant når man lytter til denne, og mange andre av Dylans låter, å gjøre litt research og grave litt i musikken han er inspirert av. Dykke litt inn i den musikktradisjonen han har dratt mye inspirasjon fra og som er et bakteppe for mange av hans låter. Han er jo en mester i å trekke direkte paraleller til, og omkonstruere, låter som går langt tilbake i den amerikanske musikktradisjonen. «Boots of Spanish Leather» inneholder dessuten en tematikk man tradisjonelt sett har kunnet kjenne seg godt igjen i både på det ene og det andre kontinentet – en stor kjærlighet som reiser bort og muligens er tapt for alltid. Og jeg ville løyet dersom jeg sa jeg ikke er en sucker for nettopp slike låter.
Oddvar Torsheim: «Visions of Johanna»
Denne låten har jeg hørt og hørt og hørt på. Den er seig som sirup, det er nesten ingenting på den, bare gitar, og den vil liksom ingen ende ta. Slikt liker jeg godt! Det er godt håndverk å få noe med så lite på funke så bra. Dessuten liker jeg det at Bob Dylan vel var den første som våget å synge falsk, og selv om jeg aldri har sunget Visions of Johanna selv har jeg framført Desolation Row mange ganger. Den gjør på mange måter samme nytte.
Av Leif Gjerstad
Dette er tredje og siste del i vår lille hyllest til Bob Dylan, i anledning hans 80-årsdag mandag 24. mai.
De to foregående sakene kan leses her:
Norske artister velger Dylan-låter, del 1
Norske artister velger Dylan-låter, del 2
Mandag 24. mai vil vi samle disse tre sakene til en større fellessak, samtidig som vi supplerer med en spilleliste basert på enkeltlåtene som artistene/forfatterne har plukket ut.
