Norske pop- og visekonger og ei feledronning

(Øyvind anbefaler – februar 2025)

Gode album strømmer på. Her er anbefalinger av utgivelser fra Marie Klåpbakken, Trond Granlund, Henning Kvitnes, Vidar Vang & Bandet, Loudon Wainwright III, Lilly Hiatt, Steinar Raknes & Unni Wilhelmsen, Gary Louris, Bonnie «Prince» Billy, Local Store, Sweetheart, Enda kaldere, Kristian Kaupang og Andy Fairweather Low.

MARIE KLÅPBAKKEN: «Her og nå»
Marie Klåpbakken (39) har vært fast «hoffmusiker», har deltatt i Grand Prix, har spilt med mange kjente norske artister og ble lagt merke til av et stort publikum da hun i en årrekke kombinerte felespill og koring som fast musiker i «Hver gang vi møtes». Hun gjorde en gjesteopptreden i år også, men det virker som hun nå prioriterer en solokarriere.
I 2012 kom debutalbumet «Framtida», og tidlig denne måneden kom endelig oppfølgeren «Her og nå», med gudbrandsdølens miks av viser, pop og folkemusikk og gode tekster om «livet». 
Hver sang bærer med seg en personlig historie. «Det som virkelig definerer meg, er historiene og erfaringene jeg har samlet på min reise. Albumet måtte derfor bli et flettverk av minner, savn og øyeblikk som mange kan kjenne seg igjen i», melder hun i følgeskrivet. Ingen glemmer sin første bil som 18-åring, etter å ha strøket tre ganger på teoriprøven («Mazda 1985») eller det gamle pikerommet. Det handler om å være «Dama til», om å kjøre «E39», om søsterkjærlighet, om våren som «banker på» – og helt til slutt en liten «voggesang».
Klåpbakken balanserer fint felespill og vokal på et album som imponerer, ikke minst på tekstsiden – der hun har samarbeidet med særlig Ingvar Hovland og Tor Kjetil Espedal. Det blir aldri banalt, bare god historiefortelling og ærlig formidling av fine minner og tanker. Bjørn Ole Rasch og Jon Roaldsnes har produsert med finesse.

TROND GRANLUND: «Livet er så mye»
Trond Granlund (75) har brukt de siste åra – og platene – på å hylle andre og sangene deres, i tillegg til det flotte prosjektet Best i motlys sammen med Johan Berggren, Yngve Kveine og Bjørn Sundquist. Den «nye» karrieren startet med «Sanger jeg lærte av faren min» (2010) og «Bror min og jeg» (2012). Mange album seinere, via arbeidersanger og viser på dikt av Hans Børli, kom høyt aktede «Sanger jeg lærte av Jokke» i 2022.
«Livet er så mye» kan altså gjerne omskrives til «Granlund er så mye», for nå kommer «noe annet». I utgangspunktet kan dette albumet virke noe «sammenrasket», men det er en slags rød tråd. Det går ganske sakte, og akkurat det tar det litt tid å venne seg til. Men belønningen kommer, blant annet i form av albumhøydepunktet «Bestevenner», en  personlig sang av Joachim «Jokke» Nielsen som av en eller annen grunn ikke ble med på  Tronds Jokke-album. Den trengte kanskje å modnes litt ekstra? «Du bøffa meg aldri, så i boka mi er du fortsatt min beste venn», formidler Trond hjerteskjærende ærlig, usminket og rått – før han fortsetter med den milde Ivar Medaas-klassikeren «Dar kjem dampen» og Björn Afzelius’ «Sång till friheten» – på svensk. Et tekstmessig høydepunkt er Kim Therkildsens «Se i nåde».
Blant musikerne på albumet er Tronds sønn Tommy Granlund, Jan Arild Moe, Svend Berg, Erland Dahlen, Gjermund Kolltveit og Trond sjøl.  Albumet er produsert av Trond og Roar Vangen. Sistnevnte, som også spiller og har skrevet noen av låtene, er mannen bak fiffige formuleringer som «Men så kom snøen som skulle falt i fjor». Vangen er for øvrig albumaktuell med Lørenskog-bandet Enda kaldere (se under «Kort innpå» lenger ned).

HENNING KVITNES: «Sanger i havn»
«Trivelig» er det første jeg tenker på når jeg hører Henning Kvitnes (66). Det neste er båtliv, Halden og Grebbestad og låter som «Sånne som oss», «Evig eies (kun et dårlig rykte)» og  «Jenta i Änglagård». Den siste har fått en «søster» her i form av «Sommeren i den gule Kadetten».
Kvitnes skriver og synger sanger om «Sjælve livet», som også er ett av tolv spor på albumet «Sanger i havn». Albumet lanseres i dag, nesten på dagen 45 år etter hans første med bandet Young Lords. Kvitnes hevder at det er hans siste under eget flagg. Vi får vel se på det.
Albumet åpner overraskende med ei funky soulperle, «Smia til en sang», med strykere. Det er ellers spekket med «typiske» Kvitnes-låter med tekster med enkel livsfilosofi og mye kjærlighet. «Da jeg fant deg, så fant jeg sjælve livet», som det heter i «Sjælve livet». «Å gjøre alle ting så vanskelig, det er enkelt, det», synger han Kvitnes-sedvanlig i «Ting er som de er». Like typisk er hans observasjon av at «Ingen er bare det du ser». Tekst og musikk på albumet er signert Kvitnes sjøl, med unntak av avsluttende «Støvets år», en duett med Eva Weel Skram med melodi av Jonas Fjeld.
Kvitnes innleder en lang turné  med de to første av 46 konserter på hjemmebane i Halden i kveld (28.2) og i morgen.

VIDAR VANG & BANDET: «Barndomsvenn»
Tre år etter at Vidar Vang og tre barndomsvenner i gamlebandet ga ut et sjøltitulert dobbeltalbum, er den samme gjengen fra Bjerkvik tilbake med åtte nye låter spilt inn på fire dager.  De fire er, foruten Vidar (vokal/gitar), Gaute Fredriksen (bass/kor), Raymond Jensen (gitar) og Kenneth Simonsen (trommer). Ekstra hjelpemannskap her, som sist: Produsent Cato «Salsa» Thomassen (tangenter/gitar) og Thea Glenton Raknes (kor).
Vidar ga ut flere album på engelsk, fra debuten i 2002 til og med karrierebeste «Sidewalk Sihouettes», til han i 2015 meldte overgang til nordnorsk. Både forløperne og denne utgivelsen er preget av et variert lydbilde, med hovedvekt på rock’n’roll sånn et sted mellom The Clash, Bryan Adams og Åge & Sambandet, med en dæsj synth og enkelte roligere låter. Litt visepop, litt soul, litt J.J. Cale-vibber. Tekstene sirkler rundt overganger i livet, om et hjemsted, vennskap og kjærlighetsforhold som endrer seg.  Sju minutter lange, episk anlagte «Vanskelig å la vær» avslutter albumet, som føyer seg inn i rekka av fine øyeblikksbilder.

LOUDON WAINWRIGHT III: «Live in London»
Katta ut av sekken: Jeg har vært fan av Loudon Wainwright III siden jeg hørte ham første gang da jeg gikk på High School i USA i 1975. Låten het «Bicentennial» og var en sarkastisk «hyllest» ved 200-årsjubileet til USA. «Isn’t it wonderful», synger han med et lett sarkastisk tonefall. 50 år seinere har han enda større grunn til å se skjevt på de forenklede statene.
Han har forsåvidt gjort det med visene sine i 55 år. Han var en gang en av mange «nye Dylan», men er nærmere Tom Lehrer, som han tolker en låt av på dette livealbumet. Han liker konsertplater, kanskje fordi det er på scenen han trives best. I 2022 kom «Tubes of Liberty» med opptak fra 1978. På den tida var jeg så heldig å oppleve ham første gang i Chateau Neuf i Oslo. Da var han aleine, som han var på Gamla og på Cruise Cafe seinere. Aleine er han også på «Live in London», som kom for en måned siden. Han ga ut livealbum i 1979, 1993 og 2003 også. 
På «Live in London» får vi nye og gamle låter, fra «Harry’s Wall»  fra 1989, tilbake til 1971 («Motel Blues» fra «Album II») og fram til tittellåten fra hans siste studioialbum, «Lifetime Achiovement» (2022). Innimellom får vi også høre standuperen Loudon, som når han forteller om sitt eget gravøl («Memorial Service») og om hvordan han endte opp med romertall etter navnet sitt («Roman Numeral»).  Loudon er sarkastisk, ironisk, morsom og en strålende formidler av glimrende og ofte ærlige og utleverende tekster – med kassegitar som eneste akkompagnement.

LILLY HIATT: «Forever»
Det må innrømmes at det var særlig en grunn til at jeg sjekket ut Lilly Hiatt for mange år siden på en «dagkonsert» på et utested under South By Southwest-festivalen i Austin, Texas. Jeg har vært fan av faren John siden jeg tilfeldigvis kom over hans andre album, «Overcoats», i USA i 1975.  Siden har jeg fulgt ham tett – og gledet meg over mange svært gode album.
På vei til toalettet fikk jeg sagt hei til Lilly, og hun stakk til meg en promo-cd. Konserten  var helt ok. Det syntes pappa John også, han smilte i hvert fall bredt der han sto rett bortenfor meg. Siden har navnet hennes dukket opp nå og da, men ikke festet seg skikkelig. Kanskje jeg bør gjøre noe med det, for hun har mye å komme med.
«Forever» er hennes femte album siden debuten «Let Down» i 2012. Særlig liker jeg variasjonen og råskapen i uttrykket. I likhet med faren mikser hun røff rock og country, men der stopper sammenlikningen. Noen ganger får jeg assosiasjoner til Alanis Morissette, andre ganger kan hun minne om farens «musikalske søster», Lucinda Williams. Det vil si, Lilly synger penere enn Lucinda. Best her er den rocka tittellåten, countryinspirerte «Man» og avsluttende, popinspirerte «Thoughts».

STEINAR RAKNES & UNNI WILHELMSEN: «Stillhouse Live»
Endelig får vi et album med Steinar Raknes (vokal/kontrabass) og Unni Wilhelmsen (vokal), etter mange år som duo. Og – endelig får  vi hans versjon av Bruce Springsteens «I’m On Fire» på plate! Noen av oss har hørt den live, aleine, sammen med Unni Wilhelmsen (som her) eller med Tom Stalsberg & Co. i bandprosjektet Løpende utgifter.
Det er ikke mange som gjør så mye «rart» med kontrabassen som Raknes. Det 250 år gamle instrumentet er det eneste du hører her, noen ganger hjulpet av elektronikk. Han er kreativ og utfordrer det på mange måter, f.eks. ved å konstruere støy. De fleste låtene på dette livealbumet er signert Raknes, mens Unni har «sneket» inn en av sine aller beste, «Anything About June», i en flott versjon. Her er også tolkninger av John Prine (duetten «The Speed of the Sound of Loneliness» er et høydepunkt), Madison Cunningham («Life According to Rachel» er et annet) og altså Bruce. Best av hans egne liker jeg «Folks & People», «Two Sisters Tale» og en «plystrefin», Nick Cave-inspirert  «Just Like The Rain».

GARY LOURIS: «Dark Country»
Fra første tone er dette som å høre The Jayhawks, om det ikke hadde vært for at den velkjente harmoni-sangen som kjennetegnet gullperioden på 90-tallet er fraværende. Det er ikke så rart, Gary Louris har sunget og frontet  bandet aleine etter at Mark Olson ga seg etter mesterverket «Tomorrow The Geen Grass» i 1995.  Louris har gitt ut to soloalbum og ett med Olson. «Ready For The Flood» (2008), før «Dark Country». «Vagabonds Acoustic» (2008), en nedstrippet versjon av låtene fra det første albumet, er det som likner mest på dette. 
«We’re just getting older», synger han i åpningslåten, en fengende, halvakustisk låt med gitarer, piano og munnspill – og Louris’ karakteristiske stemme.  «Couldn’t Live A Day Without You» er en enkel, men rørende kjærlighetssang til kona Stephanie. «Every song I sing is for you», synger han. Det gjelder altså hele albumet! Det er det mest intime, romantiske og direkte han har gitt ut.
Med «By Your Side» kommer også stryk inn (arrangert og spilt av Eleanor Whitmore fra The Mastersons), og vi noterer første albumhøydepunkt. Stephen McCarthy (The Long Ryders) bidrar på to (pedal steel og gitar), men utover det blir låtene sunget og spilt av Louris (gitar og av og til piano) i eget studio i fjellene utenfor Montreal i Quebec, Canada, dit han har flyttet med kona. Der har han funnet roen, og derfra kan han synge om «Redefining Love» og «Perfect Day».

BONNIE «PRINCE» BILLY: «The Purple Bird»
Det er aldri godt å vite hva lo-fi-helten  Will Oldham finner på. Nå har hans alter ego Bonnie «Prince» Billy gitt ut et reint countryalbum. Og – da gjør han det «skikkelig», det vil si uten å «røre» det til. Det som kommer ut er god, gammel, tradisjonell country med stålgitar og fele og musikere med lang fartstid i Nashvilles studioer.
Tekstene handler på en måte om alt og ingen ting. «Kan vi ikke alle bare være venner mens livet ruller videre?», synger han i åpningen  «Turned To Dust (Rolling On)». Med en tittel som «Tonight With The Dogs I’m Sleeping» skjønner du at det ikke handler om veldig alvorlige ting, men han velger bikkja foran den «kinaputten» av ei dame han er sammen med. Når livet går deg imot har han en enkel resept i «The Water’s Fine»: «Finn et svømmebasseng eller en fjellbekk, dra på stranda, kle av deg, få sand gjennom tærne, vask problemene vekk, se på stjernene, vannet er reint, vannet er deilig». I «New Water» (med blåsere) går han lenger, og inviterer til nakenbading («Strip and come skinny-dip with me»).
Bonnie rydder også plass for litt «ompacountry» i «Guns Are For Cowards», dessuten to celebre gjester på hver sin låt, countryveteranen John Anderson og felespiller og vokalist Tim O’Brien. Mykest av alle: «One Of These Days (I’m Gonna Spend The Whole Night With You)». Et nydelig countryalbum tvers igjennom!

LOCAL STORE: «Whatever Time Will Bring»
Det er viktig å støttte nærbutikken, og det kan gjerne utvides til «det lokale bandet».  «Whatever Time Wil Bring» er det tredje albumet til låtskriver, gitarist og vokalist Bjørn Klakegg (67) og de tre andre (og yngre) musikerne i Local Store, produsent Mattias Krohn Nielsen (gitarer/tangenter), Magnus Tveten (bass/synth-bass) og Tore Ljøkelsøy (trommer/perkusjon).
Klakegg er nok mest kjent som jazzmusiker, de siste 15 åra blant annet i jazzrockbandet Needlepoint. På «fritida» pusler han med «populærmusikk» i Local Store, som tidligere denne måneden ga ut sitt tredje album med 70-tallsinspirert, slentrende og fengende pop med en ørliten flørt med vestkystpopen og passe doser grom gitarlyd fra Klakegg – med en liten «duft» av jazz.
Local Store innleder en liten turné med konsert på Herr Nilsen i Oslo 6. mars.

SWEETHEART FEAT. NILS PETTER MOLVÆR: «Nothing Lasts Forever – Live From A Living Room»
Det var et lite eksperiment, og det funket så bra at det absolutt kan anbefales. «Verdens tristeste rockeband», som John-Arne Ø. Gundersen (gitar/vokal) og Anne Mette Hårdnes (piano/vokal) kaller seg, inviterte trompeteren Nils Petter Molvær og 20 venner som publikummere hjem til Anne Mettes lille leilighet på Tøyen. På kjøkkenet satt Kai Andersen med en miksepult. Resultatet er blitt et livealbum som lanseres i dag (28.2) med ni sanger fra duoens to album.
Sweetheart og Molvær hadde ikke møtt hverandre før og hadde dermed heller ikke øvd, men resultatet er akkurat så behagelig og rolig «saktemusikk» som man kunne tenkt seg på forhånd.  Molvær er med på de fire første sangene. Han gjør ikke så mye av seg, sikkert i respekt for den stoiske roen som hviler over sangene til americanaduoen, men er fint til stede. Det betyr at han ikke blir veldig savnet på de øvrige sangene.
Vil du ha levende bilder kan du også fra i dag finne albumet på YouTube.

KRISTIAN KAUPANG: «Siste sjanse»
Kristian Kaupang bekriver sitt fjerde album som en tonesatt midtlivskrise. Han er ikke en mann som roper høyt, tvert imot går han stille i dørene når han formidler låtene som er blitt til «Siste sjanse». Det er viser og visepop med lune melodier og vare tekster eller bare korte instrumentallåter. «Tidlig ute, men fortsatt for sein» synger han i R.E.M-parafraserende «Beautiful Girls» (med Pål Angelskår på vokal). «Jeg er nærmere slutten enn starten nå», formidler han i «Det kunne ha vært sånn istedenfor».  
Musikere er i tillegg til Kristian (vokal/piano/elpiano/synth/gitar) blant andre Anders Buaas (diverse gitarer), Bendik Brænne (saksofon) og Irene Tillung (trekkspill). Kaupang står for tekst, musikk og arrangementer, mens Edvard Tronstad (gitar/synth) har produsert.

ENDA KALDERE: «Døgnåpent»
I en kåring av de rareste og mest absurde bandnavnene, vil nok Enda kaldere nå langt. Gruppa er oppkalt etter en butikk på Lørenskog som reklamerte med «Enda kaldere» som svar på et skilt foran en butikk i nærheten som fristet med «Kaldt drikke».
De fire medlemmene i gruppa som nå albumdebuterer med «Døgnåpent» har en fortid eller nåtid i Bjelleklang: Finn Evensen, Ole Jørgen Holt Hanssen, Roar Vangen og Jon Haaland.
Tekstene, med utspring i Lørenskauen, er signert alle fire – med produsent Vangen som hovedleverandør. Hvem kan si nei til fire fyrer som synger hans Crosby, Stills, Nash & Young-inspirerte «Losby, pils, hasj & dong», Haalands Prudence/D.D.E.-parafraserende «Æ e’ itj trønder æ» eller min favoritt, «RV159», signert Anders Hofstad Sørås og Christian Skaugen? De minner om Bjelleklang, men bruker opptil flere instrumenter i tillegg til stemmene sine, i en stil som kombinerer viser og folkemusikk – eller musikalske rævkrok-kast som de sjøl kaller det. Eller er det folkelig «bygdepop»?  Trivelig er det i hvert fall.

ANDY FAIRWEATHER LOW: «The Invisible Bluesman»
Det er nesten lettere å ramse opp hvem Andy Fairweather Low ikke har spilt med, men vi kan nevne at han har vært «bakmann» for folk som Eric Clapton, BB King, Bob Dylan, Elton John, Emmylou Harris, Jimi Hendrix  og Buddy Guy. Han spiller på et ukjent antall album med andre artister. For første gang har han spilt inn et et eget bluesalbum – live. «The Invisible Bluesman» er en samling coverlåter/standardlåter som Carl Perkins’ «Matchbox» og Sam Phillips’ «Mystery Train». Faktisk høres han tidvis ut som Clapton.
Noen av oss opplevde Low med el-gitar og eget band på Nidaros Blues for seks år siden. Her spiller han akustisk gitar, og han synger blues som om han aldri har gjort noe annet – med akkurat den innlevelsen som kreves. Kulest her er James Moores «Got Love If You Want It».

Og da er det bare å ønske dere som fortsatt henger med god mars!

Av Øyvind Rønning

Flere «Øyvind anbefaler» her!