To plater som har gledet meg de siste månedene er med henholdsvis Sam Outlaw og Angel Olsen. Begge spiller faktisk i Norge (Drammen og Oslo) denne uka, men jeg skal ikke se noen av dem.
Vel, akkurat det siste er kanskje ikke så mye å være kry av. Det handler bare om at jeg ikke er hjemme den uka de er på besøk. Dessverre. Ellers ville jeg garantert fått med meg i hvert fall den ene av dem, mest trolig Angel Olsen på John Dee fredag 21. oktober. Men Sam Outlaw på Union i Drammen torsdag 20. oktober frister også.
Angel Olsen har vært i Norge før, og årets album med henne, «My Woman», er faktisk den tredje i rekken siden debuten i 2014.. Mens Sam Outlaw er her for første gang – og bare har det ene albumet «Angelino» (2016) å vise til. Så hvem er så Sam Outlaw?
Hørte bare sømmelig musikk
Den biografiske delen på hans egen nettside forteller at han ble født som Sam Morgan i South Dakota for 34 år siden, men at han vokste opp i San Diego. Der fikk han tidlig smaken for musikk, men uten mulighet til å høre på hva som helst. Hans foreldre var sterkt konservative kristne som satte klare grenser for hva som var sømmelig nok for sønnen å høre på.
Det forhindret ikke Morgan fra å starte band på skolen, med coverversjoner av Oasis og annet som var kult på den tida.
Country var ikke del av hans greie før han hørte Emmylou Harris og George Jones og ble stormforelsket. Det var den veien han ville gå, men han gikk likevel en lang omvei. Han jobbet i stedet innen reklamebransjen i mange år, og gjorde det visstnok så pass godt der at penger ikke var noe problem.
Musikken var derfor bare en hobby han drev med på siden, helt inntil han våknet opp etter en like storslått som fuktig 30-årsfeiring med litt frynsete nerver. Men også med nærvær nok til å innse at livet han levde egentlig ikke var det han ønsket å leve, og at han i stedet ville satse mer seriøst på musikken. Nå som Sam Outlaw, som en hyllest til hans mor som faktisk het Outlaw før hun giftet seg til Morgan.
Ry Cooder som produsent
Outlaw kom raskt i kontakt med Joachim Cooder, som ble med i bandet som skulle teste ut noen låter til et mulig Outlaw-album. Mens de spilte hjemme i stua til Outlaw sto mobilen i opptaksmodus, og for å gjøre en lang historie kort endte opptaket hos faren til Joachim: den ikke helt ukjente Ry Cooder.
Og da Cooder senior hørte opptaket ble han så begeistret at han tilbød seg å produsere Outlaw. Et tilbud den unge artisten naturlig nok aksepterte med glede, slik han heller ikke så noen grunn til å sette seg på bakbeina da Cooder foreslo at han foruten å produsere også kunne spille på alle låtene.
Da albumet «Angelino» kom på forsommeren ble den omfavnet av anmeldere som gjerne brukte referanser som Dwight Yoakam og Bakersfield-country da musikken skulle beskrives. Tar du turen til Union scene torsdag kan du gjøre deg opp din egen mening.
Les også: Mye spennende på Union
Se også:
Olsens gamle adoptivforeldre
Med tre album på fire år er Angel Olsen tilstrekkelig etablert til at hennes John Dee-konsert i Oslo fredag for lengst er utsolgt.
Og hennes historie kanskje også bedre kjent? Kortversjonen er i hvert fall at hun vokste opp i enkle kår som adoptivdatter til et eldre ektepar i St. Louis, og gjennom dem kom i kontakt med mye 1950- og 60-tallsmusikk. Angel Olsen har beskrevet oppveksten som god og harmonisk, selv om hun som ungjente lengtet voldsomt til den dagen hennes sangstemme ville høres mer voksen ut, som en kvinnes.
Tre album på fire år
Den dagen kom naturlig nok tidsnok, og da flyttet Angel Olsen til Chicago for å forfølge drømmen sin. For å overleve ble det diverse småjobber, før Will Oldham oppdaget henne og ville ha henne med i turnébandet til Bonnie «Prince» Billy. Der ble hun i nærmere to år, før hun prøvde egne vinger og albumdebuterte med indiefolk-albumet «Half Way Home» i 2012. Det vakte nok oppsikt til at forventingene ble skrudd opp foran oppfølgeren «Burn Your Fire for No Witness», som gjorde henne til internasjonal kultstjerne. Og da tredjealbumet «My Woman» kom på seinsommeren i år var det med en bredere pallett som framstår som både mer utadvendt og og pop-orientert, uten at hun har gitt slipp på de personlige elementene som har gjort henne så spennende å følge.
Les også: Angel Olsen innfrir med «My Woman» (plateanmeldelse)
Tipper det kan bli en storveis konsert på John Dee lørdag. Og for de som kunne tenkt seg å gå, men som var for treige i billettkøen, får vel forslaget bli å spille «My Woman» som en slags trøst. Slett ingen dårlig trøst, heller.
Se også:
Av Leif Gjerstad
