Patti Smith «Horses»: Hester med evig liv

Å spille hele album live er blitt et populært konsept. Sjelden føles det så riktig som når Patti Smith nå kommer til Norge med 40 år gamle «Horses».

Etter konserten i Chateau Neuf mars 1978 (joda, jeg var der – og er veldig glad for det!) skulle det gå hele 26 år til neste gang Patti Smith sto på en norsk scene. Så gikk det nye tre år – og deretter er det nærmest blitt et årlig rituale.

For de siste årene har Patti Smith spilt i Oslo, Fredrikstad, Arendal, Stavanger, Bergen, Molde, Trondheim og Tromsø. Og siden dette nesten bare er tatt rett fra husken, er det godt mulig at jeg har glemt et besøk eller to.

Spesielt besøk av hyppig gjest

Slik sett er det ikke noe spesielt at den 68-årige amerikaneren kommer til Norge enda en gang. Likevel hausses konsertene i Bergen torsdag og Oslo fredag nå opp som en begivenhet av de helt sjeldne.

Og forklaringen heter «Horses». Albumet som redefinerte rocken og varslet et tidsskille da det kom høsten 1975. Ikke minst ga Patti Smith og «Horses» kvinnen en helt ny rolle i rocken, og i dag er albumet en selvsagt gjenganger i toppsjiktet når aviser og blader med respekt for seg selv skal kåre «tidenes album».

(Eneste unntaket her må være da de grånende menn i Dagens Næringsliv i 200? skulle foreta sin årlige parodiske øvelse og plasserte debutalbumet til Patti Smith på 222. plass – med Fotheringay og Soundgarden på plassene rett foran. Dem om det.)

Musikk som forandrer verden

Egentlig er det sagt så mye om «Horses» allerede at det er svært lite å tilføye. Men for min egen del kan jeg mimretilføye at jeg importerte plata fra det store utland straks det ble gitt ut. Og jeg kom vel aldri lenger enn til åpningsstrofen «Jesus died for somebody’s sin but not mine» før gåsehuden meldte seg. Måten hun gjorde Van Morrison/Thems gamle «Gloria» til sin egen og noe helt annet fortalte meg at ingenting noensinne ville bli det samme.

Og initialfølelsen ble bare forsterket utover plata. Den opplevdes helt uten svake spor eller hvileskjær. Den bød på en frenetisk energi blandet med en inderlighet. Den var dypt personlig og den var primitivt utagerende. Den blandet pønkens råskap med poesiens følsomhet. Hun utstrålte en ny type feministisk selvsikkerhet og framsto som tøff og androgyn på et av tidenes kuleste platecovere. Hun representerte noe helt nytt som vi ikke visste at vi hadde lengtet etter før vi plutselig fikk det. Men da skjønte vi det til gjengjeld!

For de spesielt interesserte

Selv om «Horses» hylles i dag og framstår som det opplagte (og vel også eneste) albumet Patti Smith kan turnere med på denne måten, ble krusningene i sin samtid langt mindre. For selv om den betød svært mye for noen få av oss, betød den svært lite for de aller fleste.

Du leter derfor forgjeves etter plata på amerikanske, engelske eller norske hitlister. Det var først med tredjealbumet «Easter» og Springsteen-låten «Because The Night» at Patti Smith også fikk kommersiell suksess. Men ikke så voldsom, slik mange naturlig tenker i dag, newyorkerens status tatt i betraktning.

Lang pause i heimen

Hennes bemerkelsesverdige comeback er da også noe som gjør Patti Smith ekstra interessant. For sin siste virkelig vesentlige plate («Easter») kom altså i 1978, og fra inngangen til 1980-tallet til midt på 1990-tallet holdt hun seg nesten helt borte fra rampelyset. Omtrent eneste livstegnet vi fikk var det litt dvaske, bare halvgode albumet «Dream of Life» i 1988. Utover det stullet hun hjemme i Chicago med ektemann Fred «Sonic» Smith (fra legendariske MC5) og deres to barn.

Ikke akkurat beste oppskriften for en karriere i en bransje hvor de færreste kan håpe på en karriere som strekker seg særlig utover neste trendskift. Likevel er det altså det Patti Smith har klart.

Uten å erobre platemarkedet har Patti Smith erobret publikum og media til den grad at Time Magazine forleden hadde med henne på lista over en av verdens hundre mest innflytelsesrike kvinner!

Sterkt comeback

Det var etter ektemannens død i 1994 at Patti Smith bestemte seg for å vende tilbake til musikkbransjen. Det ga i 1996 det vellykkede albumet «Gone Again» og sommeren det året sto hun på en europeisk scene for første gang siden september 1979.

Turnéen var også innom Roskilde-festivalen, hvor hun leverte en av de beste konsertene undertegnede noensinne har sett. Dessuten hadde hun vært borte så lenge at det faktisk var nokså lett å komme langt fram, slik at jeg havnet ved siden av to norske jenter i 20-årsalderen bare noen få meter fra scenekanten i det Grønne teltet (nå omdøpt til Arena).

Det var tydelig at jentene digget konserten, ikke minst da barfotsPatti i «Dancin Barefoot» ertende plasserte foten oppå linsen til en fotograf. Jeg var likevel nokså uforberedt da den ene jenta rett etter konsertslutt sa til den andre «hun dama var jævlig kul!. Hun må jo ha gitt ut noen skiver? Vi må sjekke det opp!».

Rebellen blir ikon

De hadde altså ikke peil på hvem hun var. Men måten de reagerte på «ei ukjent gammel dame» var et tydelig signal om at Patti Smith ikke lenger bare var «pønkens gudmor» (en betegnelse hun selvsagt alltid har mislikt). Patti Smith hadde dette litt ubestemmelige som overskrider generasjonsskiller. Patti Smith hadde dette tidsløse som i dag har gjort henne til det ikonet hun er.

Og nå med innflytelse langt utover de indre, kule rockekretsene, slik virkeligheten var før hun trakk seg tilbake.

Spreke, 40-årige hester

Når hun 40 år etter nå framfører «Horses» i sin helhet med samme band som på plata, må det nødvendigvis få et visst nostalgisk skjær. Samtidig som alle på scenen er 40 år eldre og i en helt annen livsfase. Ventelig vil også de fleste blant publikum være godt voksne, selv om det garantert også vil være mange på alderen til Patti Smith den gang, 28.

Kanskje er også de to jentene fra Roskilde der? De må nå nærme seg 40 og har siden sist ganske sikkert sjekket opp hva hu kula dama har gjort.

PS!

Det er selvsagt ikke bare Patti Smith som reiser rundt og framfører gamle mesterverk. Faktisk er to av de som medvirket på Horses-albumet aktuelle med tilsvarende prosjekt.

Produsent John Cale skal framføre «Velvet Underground & Nico», mens gitarist og Television-sjef Tom Verlaine gir seg på klassiske «Marque Moon». Begge konsertene finner sted i Paris neste april. Gjett hvem som har sikret seg billett til begge? 🙂

Av Leif Gjerstad

 

Les også: Patti Smith – Tilbake med «Gone Again»  (arkivintervju fra 1996)

Les også: Patti Smith – Med bok og konsert (arkivintervju fra 2012)

Les også: John Cale – Sterk alene (arkivintervju fra 1983)

Les også: Lenny Kaye – Døråpneren (arkivintervju fra 1996)