(arkivintervu opprinnelig publisert 1989)
London: – Jeg er fra New York, og jeg er et produkt av byen. New York former mine tanker, meninger og følelser. Og båndene som eksisterer mellom byen, dens beboere og myndigheter er min viktigste inspirasjonskilde.
Sier Lou Reed, legendarisk rocker som vi treffer i London rett etter utgivelsen av hans nye LP «New York»». En frispråklig plate som bortimot et samlet kritikerkorps allerede har hyllet som Reeds beste på svært mange år.
Sin legendariske status sikret Lou Reed seg i løpet av noen få hektiske år med Velvet Underground. Med Andy Warhol som nær venn og sentral medarbeider omdefinerte gruppen rocken med sine tre første LPer, «The Velvet Underground & Nico», «White Light/White Heat» (begge 1967) og «The Velvet Underground» (1969).
Støy
I en love & peace-orientert tid slo Velvet Underground med Lou Reed, John Cale og Nico i spissen til med en blanding av infernalsk metallisk og elektrisk knitrende støy, samt ballader med ofte lumske undertoner.
De ledsaget musikken med tekster om den nådeløse jakten på og avhengighet av narkotika. Om mennesker med diverse perversiteter, mennesker som kom til overflaten i bakgatene. Om kunstnere, seksuelle minoriteter og andre outsidere i det amerikanske samfunn. Med sanger som «Heroin», «I’m Waiting For The Man», og «Venus In Furs» beskrev Lou Reed og & Co det New York som eksisterer mellom solnedgang og soloppgang.
Kort levetid, evig innflytelse
De personlige gnisningene mellom medlemmene samt deres lettvinte om gang med stoff, førte til at gruppens levetid ble nokså kortvarig. Særlig mange plater solgte deres kompromissløse musikk aldri, men det er blitt sagt om Velvet Underground at alle de som kjøpte deres plater til gjengjeld startet et band. Og deres innflytelse på 70- og 80-tallets rock har utvilsomt vært enorm.
Blant Lou Reeds tidlige fans var David Bowie, som i 1972 produserte og hjalp Lou Reed til å få hans til dags dato største hit, klassikeren «Walk On The Wild Side» fra den like klassiske LPen «Transformer».
Oppsøker byens bakgater
I likhet med hans nye «New York», hentet «Transformer» sitt persongalleri fra New Yorks bakgater. Men i motsetning til «New York» var den preget av at Lou Reed den gang var en del av det miljøet han så kynisk skildret, mens han nå mer ikler seg rollen som en opprørt observatør på sidelinjen.
Sin egen rolle og sitt eget liv «den gang da» er han imidlertid veldig uvillig til å snakke om i dag. Det er som om han ønsker en mer statsmannsaktig rolle, og derfor truer med å kaste ut journalister som kommer inn på forbudt grunn. Etter mye lirking fikk vi han likevel til å lette litt på sløret.
Teknikk og inspirasjon
– Selvfølgelig betyr livet du lever mye for sangenes innhold, og livet på 60-tallet generelt og rundt Warhols The Factory spesielt var mye sentrert rundt dop. Vi eksperimenterte og vi testet det som var. Vi utfordret grenser, og vi utforsket vi den seksuelle spenningen mellom mennesker. Vi sprengte grenser og utvidet vår bevissthet på en måte som gavnet hele kunstmiljøet i New York, men prisen noen av oss måtte betale var litt høy, forteller Lou Reed overraskende åpenhjertig.
Men kanskje innser han selv at han har gått for langt, for like etter understreker han den store forskjellen mellom «vi» og «jeg».
– Kanskje var jeg en av vi, kanskje var jeg ikke. Kanskje jeg ikke husker. Det er uansett uinteressant. Det som betyr noe er at man ikke bør legge for mye i en «jeg»-fortellerstemme. Selvsagt kan det reflektere artistens/teksforfatterens egne opplevelser, men det kan like gjerne dreie seg om rent skrivetekniske grep. Du kan la «jeg» eller «han» fortelle historien og du kan plassere denne personen på innsiden eller utsiden, kommenterer Lou Reed kontant.
Streng og avvisende
Men når vi prøver å bore litt mer i temaet blir han streng og avvisende. Han demonstrerer en markant uvilje mot å snakke mer om sine gamle dager på stoffkjøret.
Særlig mer villig til å snakke om avdøde Andy Warhol er han heller ikke, men vedgår i hvert fall at Warhol var en viktig inspirasjonskilde.
– Jeg har vært så heldig å få kjenne noen store personligheter, og en av disse var Andy Warhol. Andy var viktig både som økonomisk og moralsk støttespiller for Velvet Underground, men fremfor alt som kunstnerisk inspirasjonskilde. Jeg lærte mye av ham som jeg fremdeles har glede og nytte av, forteller Lou Reed.
Litterære lyster
En annen av Lou Reeds store inspirasjonskilder var den amerikanske lyrikeren Delmore Schwarz, som Reed hadde som lærer da han tidlig i 60-årene studerte litteratur ved Syracuse University. Reed fikk noen av sine dikt publisert, men seiv om Schwarz oppmuntret ham til å fortsette, valgte han i stedet rocken.
– Mitt virke innenfor rocken har likevel ikke drept lysten til å skrive. Jeg er spesielt fascinert av novelleformen, men når jeg skriver noveller ender jeg alltid opp med å sette melodier til dem. Og etter litt bearbeiding sitter jeg igjen med nok en rock’n’roll-tekst. Uten at jeg er særlig lei meg av den grunn. Rocken gir nemlig teksten et fysisk puff, en direkte kraft som fascinerer meg.
New York
Lou Reeds «novelletekster» har gjennom hele hans karriere i stor grad skildret bakgatenes New York. Det er menneskene som lever og ånder her Lou Reed liker å presentere oss for. Ikke minst på sin nye LP, «New York».
– New York fastsetter de ytre rammene som jeg kan bevege meg innenfor. Den former mine tanker, meninger og følelser, sier han.
– Er det et hat-/kjærlighetsforhold vi her er vitne til?
– For meg er det mer enn det. Det er kjærlighet, hat og alt som befinner seg innimellom. Mine skildringer av New York skyldes at jeg elsker denne byen jeg er født i og fremdeles bor i. Jeg er bare så opprørt og oppgitt over måten byen styres på, at mine tanker og følelser om dette tvinger seg fram i mine sanger.
Rock som folkemusikk
Et utslag av Lou Reeds nye, edruelige livsstill er at han har deltatt både i Sun City-prosjektet og på Amnesty-konserter.
– Rock er vår tids folkemusikk. Og som en integrert del av verden må den forholde seg aktivt til det som skjer rundt oss, kommenterer Lou Reed som likevel ikke er altfor begeistret for artister som vil frelse sine omgivelser.
– Jeg aksepterer artister som handler ut fra en tro de alltid har båret i sitt indre. Verre er det med artister som etter år på kjøret finner en eller annen «gud», som de deretter absolutt skal frelse resten av verden med. Slike artister forakter jeg like mye som jeg forakter korrupte politikere og predikanter som bruker menighetens penger på horehus, sier Lou Reed med sin mest kynisk iskalde stemme.
Av Leif Gjerstad
(intervjuet ble opprinnelig publisert i februar 1989 i flere aviser, blant annet Bergens Tidende)
Les også: Lou Reed og de som vandret på the wild side
Les også: Konserter jeg minnes, del 1
Les også: John Cale – Sterk alene (arkivintervju fra 1985)
