(intervju opprinnelig publisert november 1991)
København: – For å satse på en 20-årig ungjente krever plateselskapene helst at hun skal være sexy. Mediene forlanger det samme for å gi henne oppmerksomhet. Jeg har aldri vært særlig sexy, og derfor kom mitt store gjennombrudd etter 20 år som plateartist. Når du er 42, teller andre kvaliteter mer enn utseendet, og det blir lettere å nå fram med ekte musikk, sier Bonnie Raitt.
Mandag 9. desember spiller hun på Rockefeller i Oslo, 14 år etter sin hittil eneste Norges-konsert. Og mye har skjedd med den amerikanske artisten siden den gang, selv om hun hevder at hun er den samme personen nå som da, «bare 14 år eldre og med mange nye sanger å spille».
At hun med årene har skaffet seg en solid sangkatalog, er det uansett ingen tvil om. Siden debuten «Bonnie Raitt» i 1971, har Raitt spilt inn ytterligere ti album, med vårens «Luck Of The Draw» som det foreløpig siste. De fleste av hennes plater er blitt meget godt mottatt av blueskjennere og musikkinteresserte, og i flere år er hun blitt omtalt som bluesens førstedame og en eminent slidegitarist. Likevel lot det store kommersielle gjennombruddet vente på seg, helt fram til hennes tiende album «Nick of Time» i 1989.
Fire Grammys
Produsert av Don Was, kapret «Nick of Time» tre Grammy-priser, samtidig som Raitt fikk en fjerde for sitt samarbeid med John Lee Hooker på «The Healer». Det mest synlige resultatet av Grammy-troféene ble at plata etter å ha surret rundt på listenes nedre halvdel nesten et år, plutselig skjøt fart og gikk helt til topps. I dag har «Nick Of Time» solgt nærmere fire millioner…
– Klart det er moro, men jeg måler ikke suksess i salgstall. Platesalget forteller mer om markedsmekanismen enn musikkinteressen. Det har alltid vært stor interesse for min type musikk på klubbene, men av ulike grunner har ikke de store radiostasjonene spilt blues-orientert musikk. Og når ikke musikken spilles på radio, blir den heller ikke kjøpt, kommenterer Bonnie da NTBs utsendte treffer henne i København, i forkant av Oslo-konserten.
Suksessens ringvirkninger
En drøy time forsinket til vårt møte grunnet slitsom reise og tom mage, hevder hun at det er suksessens ringvirkninger hun gleder seg mest over.
– Som at dette kanskje kan få flere jenter til å plukke opp slidegitaren. I dag har unge jenter mange kvinnelige artister de kan bruke som forbilder, og artister som Suzanne Vega og Tracy Chapman har betydd mye for rekrutteringen av kvinnelige singer/songwriters. Men det er fremdeles langt mellom hver gang jeg treffer en kvinne som spiller slidegitar, og jeg hilser alle nye hjertelig velkomne. Det er plass til oss alle!
Bonnie trekker fram bedre tid og større frihet til å gjøre hva hun vil som de mest positive sidene ved suksessen. Og ikke minst gleder hun seg over at den økte oppmerksomheten rundt hennes navn også fører til økt oppmerksomhet rundt alle politiske/sosiale saker som hun er opptatt av og kjemper for.
– «Nick of Time» har gjort det lettere å samle inn penger til diverse kampsaker, bekrefter Bonnie med et fornøyd smil. I hjemlandet har hun markert seg som en politisk engasjert artist, med stikkord som kampen mot kjernkraft, mot USAs rolle i Latin-Amerika/Nicaragua, mot undertrykking av de nord-amerikanske indianere, mot kvinne-diskriminering og mye annet. Heriblant selvfølgelig også aktiv innsats for Amnesty og anti-apartheid-bevegelsen.
Brutal kjærlighet
Til tross for dette engasjementet, synger hun likevel på sine plater helst om kjærlighet og forholdet mann-kvinne?
– Krigen mellom kjønnene kan være like brutal som den mellom nasjoner, forsvarer Bonnie seg med. Og tilføyer at det er et problem å finne politiske sanger som også holder musikalsk.
– Dem jeg virkelig føler for, er allerede innspilt i så gode versjoner at det er svært lite jeg kan tilføre. Men den dagen jeg finner en sang som jeg virkelig kan gjøre noe med og som passer naturlig inn i mitt repertoar, ser jeg ingen grunn til at den ikke skal havne på en av mine plater.
Sprer oppmerksomhet
Bonnie Raitt har skrevet fire av sangene på «Luck Of The Draw» og to på «Nick of Time», men som regel henter hun sitt materiale fra andre kjente og mindre kjente låtskrivere. Tittelkuttet til «Luck Of The Draw» er skrevet av iren Paul Brady, mens John Hiatt er representert med en låt på hver av Bonnies to siste plater. Og både Brady og Hiatt har det til felles med Raitt at de lenge har hatt en langt større stjerne i indre kretser enn blant det store publikum.
– Jeg bruker utallige timer på å finne de rette sangene til mine plater, og kriteriet for å velge en sang er selvsagt rent musikalsk. Likevel føler jeg det også som et viktig ansvar å trekke fram låtskrivere som fortjener større oppmerksomhet enn de hittil har fått, forteller Bonnie som også har vist sin omsorg for sine musikalske kilder gjennom The Rhythm & Blues Foundation.
– Mens mange av dagens artister og bransjefolk lever godt på bluesmusikk, er mange gamle bluesartister lutfattige. På deres tid var musikeres rettigheter og royalties ukjente ord, så mens vi tjener oss rike på gamle bluessanger, får opphavsmennene ikke et øre. Det er en skam, og det burde være vår plikt å sørge for at gamle pensjonerte bluesartister får leve et verdig liv, tordner Bonnie og angriper plateselskapene for deres manglende vilje.
Kom på nippet
Raitt er glad for suksessen med «Nick of Time» av mange grunner, men innrømmer at det var like før denne plata kanskje aldri ville blitt noe av. Etter 18 år på Warner fikk hun sparken etter «Nine Lives» (selvsagt hennes niende plate!) i 1986. Og en medvirkende årsak til Warners avgjørelse var hennes store alkoholproblem, som preget hennes liv og karriere gjennom store deler av 80-tallet.
– «Nick of Time» var min første plate etter at jeg hadde sagt farvel til flaska. Og det var nok min siste sjanse, både som person og plateartist, sier Bonnie som heldigvis klarte å rydde opp i livet sitt og som kom sterkt tilbake som plateartist. I dag kan hun smilende til og med konstatere at hennes gamle plateselskap tidligere i år ga ut en samleplate («The Bonnie Raitt Collection») i kjølvannet av hennes nye suksess.
– De måtte kalle den «Collection» i stedet for «Greatest Hits», siden jeg i løpet av alle mine år på Warner aldri hadde en singelhit. For at plata skulle bli best mulig, hjalp jeg til både med valg av sanger samtidig som jeg skrev kommentarene til disse på innercoveret, forteller Bonnie som videre hevder at hun i dag lever et harmonisk liv med ektemannen og skuespilleren Michael O’Keefe. Og hun vil gjerne sette ned tempoet litt og vie seg mer til familielivet.
– I store deler av mitt liv har jeg turnert i 11 av årets 12 måneder. Jeg har manglet et fast holdepunkt i tilværelsen, og dette er en vesentlig grunn til mitt tidligere alkoholproblem. Likevel aksepterer jeg dette som prisen jeg har måttet betale for å få spille musikken jeg elsker. Men i dag er jeg endelig moden nok til å klare å kombinere dette musikerlivet med en mer normal familietilværelse, avslutter Norges-aktuelle Bonnie Raitt.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB november 1991)
