(Intervju første gang publisert februar 1998)
Oslo: – 99 veier fører deg på villspor, bare én leder fram til målet. Utfordringen er å finne denne ene rette veien, og det er en magisk opplevelse å innse at man har funnet den, sier Robbie Robertson med et lunt smil.
Smilet levner ingen tvil om at den tidligere Band-lederen selv mener han har funnet denne «ene rette veien» på sitt nye album «Contact From The Underworld Of Redboy». Og som tittelen antyder har 55-åringen nok en gang dukket ned i sin kulturelle arv som halv-mohawker.
– Den indianske kulturen og musikken har gjennom generasjoner vært så undertrykket at den er blitt noe hemmelig og mystisk. Derfor er dette ekte undergrunnsmusikk i USA, en slags verdensmusikk nedi gata, forklarer Robbie Robertson.
Men selv om hans indianerblod har hatt avgjørende betydning for platas musikalske profil, er resultatet likevel ingen rendyrket indiansk stammesang. Det handler mer om en vellydende miks med plass både til hans musikalske røtter og et rockete, moderne lydbilde.
– Det ligger i blodet. Jeg har alltid hatt et godt utviklet musikalsk instinkt som har tillatt meg å mikse forskjellige musikksjangre. Slik er det lite som skiller det jeg gjør nå fra det jeg gjorde sammen med The Band for 20-30 år siden, smiler Robbie Robertson, behagelig avslappet i sofaen på en suite på Grand Hotell i Oslo.
Ingen kulturelle grenser
«Contact From The Underworld of Redboy» er Robbies første album siden «Music For The Native Americans» i 1993. Den ble ledsaget av en seks timer lang tv-dokumentarserie om de amerikanske urinnvånerne.
– Selv om jeg også da blandet tradisjonell indiansk musikk med moderne teknologi, var det dokumentariske elementet det sentrale. På «Redboy» har jeg ikke hatt noen slike begrensende faktorer. Her har ønsket utelukkende vært å bruke min kulturelle bakgrunn til å skape en musikalsk drakt som kler min person i dag, forteller Robbie og tilføyer at han selv ikke helt visste hvordan den drakten så ut før han påbegynte arbeidet med «Redboy».
– Jeg hadde lyst til å skrive om forskjellige temaer på forskjellige måter. Men hva slags uttrykk de skulle få ville jeg la veien underveis bestemme. Som musiker er det viktig å føle at jeg opplever noe helt nytt når jeg er i studio.
Telefonkutt
Musikerne han omgir seg med på plata spenner fra ukjente indianere til hippe produsenter som Howie B. og Marius de Vries (som blant annet har jobbet både med Björk og Anja Garbarek).
– Jeg ønsket å parre indianernes undergrunn med «London Underground». Avstanden mellom disse leirene er i utgangspunktet stor, så noe av utfordringen lå i å finne den rette balansen. For samtidig som det er spennende å tøye grenser, er det viktig også å vite hvor grensa går. Det er fritt fram for alle å bruke en kulturell uttrykksform til å skape noe nytt, men det bør gjøres med respekt for opphavet, kommenterer Robbie Robertson som skylder på alderen når han skal forklare sitt dypdykk ned i indiansk kultur de siste årene.
– Som ung visste jeg hvor jeg kom fra, men interesserte meg bare for hvor jeg var på vei. Men etterhvert som du blir eldre, blir veien framover ikke lenger så uendelig som den virker for ungdommen. Og da blir man gjerne mer interessert i å se hvor man faktisk kom fra.
Et kutt som ventelig vil vekke oppsikt i USA er «Sacrifice», hvor den livstidsdømte indianeraktivisten Leonard Peltier snakker sin sak. Han ble dømt for å ha drept to mennesker i 1976, men mange hevder at FBI fabrikerte bevisene for å få indianeraktivisten dømt.
– Jeg intervjuet ham en time på telefon, og redigerte ned materialet slik at det passet inn i «Sacrifice», forklarer Robertson.
– Plata er ennå ikke ute i USA, men pressefolk som har hørt låten har vært forundret framfor alt over to ting: at jeg fikk ham til å snakke og at han fortsatt var fengslet. Men jeg har stor tro på – og ikke på grunn av denne plata – at han snart blir en fri mann. Han står på Amnestys liste og de fleste i USA som kjenner hans skjebne vet at han er et politisk offer, syndebukken myndighetene trengte i sin kamp mot indianerne, hevder Robertson som ellers ser en lysere framtid for nord-amerikanske indianere.
Blindspor
– Flere og flere innser at grådigheten som preger vestens kultur er et blindspor. Og da framstår mer spirituelle livsformer som naturfolk dyrker som et stadig mer reelt alternativ. Men det vil selvsagt ta langt tid før det virkelig blir merkbart.
– Og i mellomtida kan skamfulle amerikanere tilbakebetale deler av sin gjeld på casinoer hvor inntektene går til de indianske stammene?
– Ja, det er litt av en ironi, ler Robbie Robertson. – Først frarøver den hvite mann oss alt, så vender han tilbake 200 år seinere og gir tilbake litt av formuen ved å spille på enarmede banditter. Sannsynligvis renser det samvittighetens hans litt, men typisk nok skjer det med en business som helt fra starten av har vært prototypen på en næring som ikke tåler dagens lys.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 18. februar 1998)
Les også: En legende er tilbake (intervju fra 1987)
Les også: Historieforteller av rang (intervju fra 1991)
Les også: Robbie på indianske stier (intervju fra 1994)
