Jeg har heldigvis ikke full kontroll, men er likevel sikker på at Lars Saabye Christensen må være en av de norske forfatterne jeg har lest mest av. I dag fyller ordkunstneren 70 år!
Gjennom nærmere 40 år har våre veier ofte krysses. Det er nesten ikke til å unngå når man ferdes i den samme byen og vanker i noenlunde samme miljøer. Han som forfatter, jeg som journalist. Jeg har mange gode Saabye-minner, fra så vel intervjuer som diverse arrangementer/tilstelninger hvor vi mer eller mindre tilfeldig har møttes.
Minnet fra mitt aller første møte med dagens jubilant er nok ganske vagt. Men jeg mener det må ha vært rundt 1974-1975 et sted på Karl Johan. Der jeg og noen fra det litterære miljøet rundt Gateavisa støtte på Lars Saabye Christensen som kom gående med noen eksemplarer av undergrunnstidskriftet Dikt og datt under armen. Siden de jeg var sammen med kjente Lars ble det til en prat og noen kommentarer om tidsskriftet.
Til tross for at jeg vel knapt sa et ord, føltes det likevel som at jeg etter det korte møtet på gata var blitt litt kjent med Lars Saabye Christensen. Han var jo en som skrev og han var en av oss, på den alternative siden!
Debut og gjennombrudd
Derfor var det litt murring og skuffelse i miljøet da han ikke så altfor lenge etter debuterte med diktsamlingen Historien om Gly i 1976. Den kom jo ikke ut på noe alternativt forlag, men på etablerte Cappelen. Det måtte da karakteriseres som et lite svik mot hele det litterære undergrunnsmiljøet vi hadde assosiert ham med?
Men skuffelsen var heldigvis ikke større enn at vi gledet oss da Historien om Gly fikk Tarjei Vesaas debutantpris. For selv om han hadde gått til det etablerte, var han jo fortsatt vår «Dikt og datt»-Lars.
Selvfølgelig kjøpte jeg hans romandebut hans «Amatøren» og leste den neste «Jokeren», men i likhet med så mange andre var det med den monumentale oppvekstskildringa Beatles at jeg for alvor entret Lars Saabye Christensens univers. Og siden er jeg blitt der, med stor glede. Ikke minst gjorde romanen Halvbroren (2001) stort inntrykk, og det føltes bare så riktig da det episke storverket ble belønnet med Nordisk Råds Litteraturpris. Det fortjente både forfatteren og boka!
Produktiv
Et annet imponerende aspekt med Lars Saabye Christensen er hans produktivitet. Som poet, novellist, romanforfatter, dramatiker og musiker/snakkesyngende vokalist har han satt sitt navn på rundt 60 titler siden debuten for 47 år siden.
Jeg har lest langt fra alt han har utgitt, men tilstrekkelig mye til at jeg fikk en stor klump i halsen da han i tredjebindet av Byens spor i 2019 varslet at han nå satte siste punktum.
I dag vet vi selvsagt at Byens spor ikke ble det siste fra Lars Saabye Christensens hånd. Siden er det blitt ytterligere tre utgivelser, før han tidligere i høst slapp den nesten 700 sider lange romanen Vrakeren, der han skriver om en forfatter hvis liv og karriere mistenkelig mye kan minne om Lars Saabye Christensens eget.
Gratulerer!
Jeg har registrert at ikke alle anmeldere har vært like positive til den omfangsrike boka, selv om det store flertallet nok en gang har latt godordene hagle og gitt tommelen opp. Jeg er ikke kommet så langt at jeg har rukket å lese den enda, men den ligger på nattbordet og venter på tur. Kanskje jeg skal rydde plass til en time eller to med Vrakeren nå i kveld, som en markering av den store dagen?
Gratulerer med dagen, Lars! Og takk for all den glede du har gitt meg opp gjennom drøye fire tiår!
Av Leif Gjerstad
