I fjor forlot Sara Stridsberg Svenska Akademin. Kort tid etter ga hun ut romanen «Kärlekens Antarktis». Nå foreligger den på norsk, og onsdag er den svenske forfatteren i Litteraturhuset i Oslo.
Det er i år 14 år siden Sara Stridsberg debuterte med romanen «Happy Sally». Siden er 46-åringen blitt en av de kraftigste stemmene i svensk offentlighet, selv om hun hegner om privatlivet og i svært liten grad oppsøker rampelyset.
Det er helst gjennom forfattervirksomheten og bøkene sine hun taler og gjør sin stemme hørt. Og det har hun gjort med slik kraft at det (bare for å nevne noe) i 2007 ble Nordisk Råds Litteraturpris og i 2014 en plass i Svenska Akademin. Men stol nr. 13 i Akademin forlot hun på vårparten i fjor, etter kontroversene som oppsto i kjølvannet av skandalen rundt den såkalte Kulturprofilen.
Gjennombruddet
Gjennombruddet fikk Stridsberg med romanen «Drømmefakultetet» i 2007, om den amerikanske feministen Valerie Solanas og hennes SCUM-manifest. Og selv om hun i sin forrige roman, «Beckomberga. Ode til min familie» plasserte sin mentalt syke far i hovedrollen, har hennes romaner ellers helst kretset rundt utsatte kvinneskjebner.
Slik som i hennes nye roman «Kjærlighetens Antarktis». Der gir hun stemme til Kristina, en prostituert heroinist som blir drept og partert i det boka starter. Men sjelen hennes svever i sirkeler over jorden, og gir henne mulighet til å fortelle i detalj om det grufulle drapet hun er blitt utsatt for, om barna som hun mistet omsorgen for og alt annet som skjedde i hennes anonyme, men tragiske liv.
– Mord på kvinner er et vanlig element i underholdningskultur. I bøker og tv-serier skildres drapene på dem, før fokus skifter til etterforskerne som skal granske og utrede drapet. Offeret forsvinner ut av syne. Men jeg ville i stedet skrive en bok hvor mordet ikke er underholdning, og hvor det ikke går å verge seg fra den dødes blikk og stemme. Og den skulle handle om en anonym kvinne, Kristina, som kan være hvem som helst, har Sara Stridsberg fortalt om romanen i et intervju med Dagens Nyheter.
Ta et bilde når jeg er død!
Hun knytter i intervjuet også linjer til et tv-innslag om Guantanamo, der en fange uttalte «ta et bilde av meg når jeg er død», i et slags forsøk på å sikre at verden ikke glemte han helt etter døden. Og hun knytter linjer tilbake til egen oppvekst og grusomme avisoppslag om drap på unge jenter og kvinner. Ikke minst til en ung prostituert kvinne, Catrine da Costa, som ble drept og partert utenfor Stockholm, uten at noen er blitt dømt for mordet. Da den konkrete forbrytelsen fant sted var Sara Stridsberg 12 år.
– For meg var de drapene like traumatiske som mordet på Palme. Jeg husker jeg tenkte at «dette kan også være framtida til ei jente», forteller Stridsberg som i dag bor i Stockholm med mann og to barn.
Tror på mennesket
Det er bare noen få kilometer unna Solna, der hun ble født og delvis oppvokst. Og der deler av liket på da Costa i sin tid ble funnet. Men selv om Stridsberg i stor grad har fokusert på tragiske kvinneskjebner i sitt forfatterskap, hevder hun i et intervju med Politiken at hun har stor tro på mennesket.
– Vi har en enorm kapasitet i oss, uansett om det er Kristina eller noen fra den andre siden av kloden som trenger hjelp. Livet er så kort her på Jorden. Jeg tenker ofte «hvorfor skulle vi overhodet være her, hvis det ikke handlet om å ta vare på hverandre?»
Av Leif Gjerstad
Les også: Sara og Valerie (arkivintervju fra 2008)
