(intervju opprinnelig publisert 1991)
Oslo/London: – Når andre artister bruker trekk fra The Beatles i sin musikk, syns alle at det er helt i orden. Men hvis jeg gjør det samme, brukes det mot meg. Enkelte ganger har jeg følt det som at jeg blir korsfestet på grunn av min bakgrunn og arv, og jeg har hatt problemer med å takle den situasjonen. Men nå bryr jeg meg ikke lengre. Jeg er den jeg er. Punktum.
Uten nøling innrømmer Julian Lennon at det ikke har vært lett å være sønnen til John Lennon. Sist vi snakket med ham var da hans tredje album «Mr. Jordan» kom i 1989, og den gang snakket han mye og lenge om kampen for å finne sin egen identitet og akseptere sin bakgrunn.
Nå er han aktuell med ny plate, «Help Yourself», og jammen om han ikke også nå bruker mye tid på det samme temaet. Og med samme konklusjon, at han denne gang endelig har «finni seg sjæl» og blåser en lang marsj i hva folk måtte si om ham som sin fars sønn…
– Sa jeg virkelig akkurat det samme for to år siden? Vel, jeg formoder at det bare viser hvor hardt jeg har opplevd dette presset og hvor lenge jeg har jobbet med meg selv for å klare å leve med det. Men jeg står uansett ved utsagnet om at mitt nye album er mitt ærligste noensinne, et ekte produkt både av mitt nåværende liv og min bakgrunn. Selv opplever jeg det ikke som særlig beatlesk, men poenget er at mens jeg tidligere klippet vekk elementer som jeg fryktet ville påkalle Beatles-assosiasjoner, har jeg denne gang gitt blaffen i slike tvangstanker. Er det noen slike elementer på «Help Yourself», så er de der fordi de er del av min arv. Og jeg ser ingen grunn til å benekte min fortid, fastslår Julian Lennon på telefon fra London.
Streng disiplin
Blant musikerne på «Help Yourself» finner vi Paul Buchanan (Blue Nile) og Steve Hunter, mens Glenn Tilbrook fra Squeeze står oppført som medkomponist på en av låtene. Den viktigste medspilleren på Julian Lennons nye plate er likevel ringreven og produsenten Bob Ezrin.
– Ezrin kan ikke fordra late mennesker, og han krever mye av de han jobber sammen med. Det skjedde flere ganger at jeg hadde lagd en låt eller tekst som jeg var fornøyd med, helt til Ezrin kom og erklærte at det var noe makkverk og at jeg kunne mye bedre. Vi hadde noen konfrontasjoner av den grunn, men som oftest hadde han rett, og jeg trengte definitivt en fyr som sto over meg og forlangte det beste av meg. Det fungerte veldig disiplinerende, forteller Lennon som låste seg inn på et rom i flere måneder hvor han satt og filte på sangene sine før tida ble moden til å gå i studio.
– Jeg ønsket å isolere meg for å tvinge meg til å se meg selv i hvitøyet. Det paradoksale er at samtidig som dette førte til min ærligste og mest personlige plate noensinne, åpnet jeg også dørene langt mer for omverdenen. Mens jeg tidligere var veldig selvsentrert, førte denne prosessen til at jeg gikk inn i samarbeid med andre og skrev tekster om helt andre og mer samfunnsrelaterte temaer enn meg selv.
Visuelt uttrykk
En av Ezrins store fortjenester på «Help Yourself» er ifølge Julian Lennon at han har gitt lydbildet et mer visuelt uttrykk. Julian ønsket å skape en atmosfære hvor bilder og visuelle assosiasjoner ble skapt og som sto i samsvar med platas følelsesmessige innhold.
– Målet var å skape en plate hvor lytteren forlater det passive lytterstadiet og blir sluset inn i stemningene som låtene skaper. Og det føler jeg at vi har klart, erklærer Julian Lennon som fremdeles bor i Los Angeles.
– Det har vært mitt hjem de siste syv år, med små pauser innimellom. Jeg har ingen konkrete planer om å flytte fra L. A. med det første, selv om lysten til miljøforandring etterhvert har begynt å melde seg. Hvor jeg eventuelt flytter vet jeg imidlertid ikke, annet enn at det ikke kan bli Liverpool. Der har jo faren min bodd, og flytter jeg dit blir jeg vel beskyldt for å kopiere min far?
Av Leif Gjerstad
Les også: Tre minner av Lennon
Les også: Beatles: Først Karlstad, så verden
(intervju opprinnelig publisert september 1991 i NTB)
