Handlingen i «Skyggeboken» havnet i helgen helt i skyggen av spørsmålet om dette virkelig er Lars Saabye Christensens avskjed som forfatter?
– Da jeg skrev boka visste jeg at jeg kom med et par ekstreme uttalelser. Et øyeblikk vurderte jeg om jeg skulle luke det vekk, men det ville blitt litt feil så jeg lot det stå. Da jeg fredag så VG som på førstesida forkynte at jeg har skrevet min aller siste bok, lurte jeg på om jeg kanskje likevel burde ha luket det ut, sier Lars Saabye Christensen med et forsiktig smil.
Tar avskjed
For den som fortsatt ikke har fått det med seg, handler dette om at den 65-årige forfatteren i sin nye bok skriver inn seg selv i handlingen og der forkynner sin avskjed som forfatter. Men når Adressa treffer forfatteren i Oslo er alt ikke like klart lenger.
– Det føles litt ubehagelig å motsi sin egen bok. Men den ble skrevet i en helt spesiell situasjon. Boka er skrevet av en forfatter som opplever at det brenner under føttene. Jeg forfattet ikke min egen dødsdom, men jeg skrev som jeg gjorde i sterk overbevisning om at nå var jeg ferdig, at «Skyggeboken» var min aller siste bok.
Kreftsyk
Den spesielle situasjonen Saabye Christensen sikter til er at han for noen år siden ble diagnostisert med beinmargskreft, og at han skrev deler av boka mens han fikk cellegiftbehandling på sykehuset. Når vi nå møter ham drar han litt på det ene beinet, men virker ellers bra.
– Vi har et flott helsevesen i dette landet, og jeg har det så bra som jeg kan ha det. Heldigvis er det lov å komme seg etter sykdom, er alt han ønsker å si om den saken.
Tredje og siste bind
«Skyggeboken» er siste bind i Saabye Christensens kritikerroste «Byens spor»-trilogi, med utgangspunkt i livet til Fagerborg-familien Kristoffersen; Ewald og Maj med barna Jesper og Stine.
Mens de to første bindene tok for seg etterkrigstidas og femtitallets Oslo, kretser »Skyggeboken» for det meste om årene fra 1968 fram til EEC-kampen og folkeavstemningen i 1972. Ewald er død, Maj jobber deltid i reklamebyrå og Stine er blitt medisinerstudent. Vi får også gjensyn med Jespers barndomskompis Jostein og noen andre fra de to foregående bøkene. Men Jesper mangler. Etter at han stakk til sjøs uten å varsle noen av sine nærmeste har han ikke gitt lyd av seg. Og når han endelig dukker opp igjen er han så traumatisert at han likevel synes langt unna verden.
– Jesper plager meg. Som person er han årvåken og empatisk, men også sårbar. Han er plaget av det gode mennesker ofte plages med, dårlig samvittighet. Jeg skulle så gjerne ønske at han klarer å reise seg, for jeg vil gjerne at romanene mine skal slutte i pluss. Ikke som i «happy ending», men med noe som tross alt peker oppover, kommenterer Lars Saabye Christensen.
Fylte tomrommene
Da han påbegynte sitt «Byens spor»-prosjekt var det med utgangspunkt i sin mors etterlatte møteprotokoller fra Røde Kors. Nøkterne i sin form, men også som et godt, om enn ufullstendig bilde av sin samtid. Lars Saabye Christensen tok på seg oppgaven å fylle tomrommene mellom protokollene.
– Sammen med tiden og geografien ga protokollene et rammeverk med klare begrensninger. Og det liker jeg. For det er gjennom begrensningene du finner friheten, hevder forfatteren som i «Skyggeboken» også trekker inn noen av sine gamle karakterer, slik som Kim Karlsen fra «Beatles», i handlingen.
Oppsummerende skygger
– Hele mitt forfatterskap kaster oppsummerende skygger over denne boka, vedgår Saabye Christensen som også bruker seg selv som bokas fortellerstemme. Det forklarer han med at han i de to første bindene ville gjenskape et bilde av en by og en tid som ikke lenger finnes, mens han i siste bind ville plassere boka i den tiden den skrives i.
– Og ved å gi fortellerstemmen mitt navn fikk jeg mulighet til å stille diagnoser både på meg selv og på vår samtid, med henholdsvis sykdom og terror som stikkord. For det er vanskelig å tegne et bilde av vår samtid uten å trekke inn terrortrusselen, sier Lars Saabye Christensen som i boka også går til angrep på vår samtids litterære trend: den selvbiografiske romanen.
Og det i en bok der han trekker seg selv inn til de grader?
– Ja, det er et paradoks. Jeg motsier meg selv, og jeg snakker med to tunger! Men jeg liker å opptre upålitelig. Dessuten går det selvbiografiske i «Skyggeboken» bare utover meg selv. Og der går det en klar moralsk grense for meg!
Uviss framtid
Hvor ferden går nå har han ikke noe klart svar på. Men selv om han har åpnet opp for at «jeg slutter»-beskjeden i «Skyggeboken» kanskje ikke var så absolutt likevel, vedgår han at boka nok har lukket noen dører for ham.
– I og med at jeg har trukket inn mitt forfatterskap på den måten jeg har gjort i «Skyggeboken», kan det bli vanskelig å oppsøke noen fra det samme litterære universet igjen. Jeg har lukket en dør uten å vite hva som befinner seg i neste rom.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble skrevet på oppdrag for Adresseavisen og ble første gang publisert der onsdag 21. august. Du kan lese det intervjuet her)
Les også: Hvis dette er hans avskjed, vil den sette varige spor (anmeldelse)
Les også: Lars Saabye Christensen utforsker Byens spor (intervju fra 2017)
Les også: Buicken tester veien igjen (intervju fra 2018)
PS! Leffe presiserer: Jeg har både intervjuet forfatteren og anmeldt «Skyggeboken». Slik dobbelkjøring kan være problematisk og noe jeg vanligvis prøver å unngå. For å unngå integritetstrøbbel skrev og leverte jeg derfor anmeldelsen til Bok365.no før jeg traff forfatteren og gjennomførte intervjuet til Adresseavisen.
