San Francisco på 1960-tallet var nærmest synonymt med hippier og psykedelia. Og hvite artister, med Sly & The Family Stone som et funky og fargerikt unntak. Denne uka er det 50 år siden de toppet US-listene med «Everyday People».
Som ingen andre klarte Sly & The Family Stone å forene funky soul med rocka psykedelia, og i tillegg var de vel det eneste store bandet som kunne skryte av at de både hadde menn, kvinner, hvite og fargede i sine rekker. Multikulturelt omtrent før ordet var oppfunnet.
I spissen for gjengen sto Sly Stone, som fungerte både som låtskriver, produsent og multi-instrumentalist. Og måten han blandet «black feel» med hvit psykedelia og kjørte sin eiendommelige miks gjennom et funky program gjorde at Sly & The Family Stone skilte seg ut fra alle andre og snart framsto som viktige stilskapere.
På hitlistene sto de aller sterkest på slutten av 1960-tallet, med klassikeren «Dance To The Music» (1967) som det store gjennombruddet og «Everyday People» som den første av tre låter Sly & The Family Stone tok til førsteplass på USAs Billboard Top 100-liste. Den ble gitt ut i november 1968 og brukte tre måneder før den gikk helt til topps. Der lå den til gjengjeld i hele fire uker.
Personlige problemer
Og hva skjedde så med Sly & The Family Stone? På 1970-tallet ble bandet enda mer funky og enda mer militant politiske – samtidig som Sly Stones rusmisbruk tiltok. Det resulterte i mindre kommersiell suksess og større gjennomtrekk i bandet, men med Sly Stone som den opplagte lederen helt til hans helseproblemer ble så store at han i 1987 ga opp hele greia.
De to neste tiårene ble mest preget av dop, økonomisk rot og sporadiske (og helst mislykkede) forsøk på å få karrieren på skinner igjen. Men så vidt jeg har skjønt har han til alt hell de siste årene kommet seg litt mer i balanse igjen, selv om det nok er høyst usannsynlig at vi får høre noe mer fra artisten Sly Stone.
Av Leif Gjerstad
Se video:
