(intervju opprinnelig publisert 2005)
København: – Mens det er få kvinnelige sjefsrockere, oversvømmes markedet av dansende popprinsesser. Men så er jo også musikkbransjen konservativ, og trives best med artister som ikke opponerer mot noe. Trist, sukker Garbage-vokalist Shirley Manson.
Hjertesukket kommer når 38-åringen reflekterer over at plateaktuelle Garbage har holdt seg i rampelyset siden debutalbumet «Garbage» i 1995, med Shirley Manson som bandets ansikt utad.
– Ti år! Utrolig at publikum har holdt ut med oss så lenge. Rockens lov tilsier at min tid burde vært over, og at jeg fortsatt er her illustrerer poenget med for få kvinner i rocken. Derfor er det fortsatt plass til meg, ler Manson. Men hun er bekymret på sine yngre medsøstres vegne.
– Jeg vokste opp med Patti Smith, Chrissie Hynde og Siouxie Sioux som forbilder. Sterke og provoserende personligheter med helt andre ambisjoner enn å bli stjerner. I dag er det stort press på unge kvinner å være vakre, og bransjen verdsetter sexappeal høyere enn noe annet. Resultatet er mange sexy bimboer som ikke mener noe og styrer unna alt som kan redusere deres markedsverdi. Hva slags forbilder er det??!
Nesten oppløst
For å fjerne enhver tvil om hva hun selv mener om dette banner hun høyt og gestikulerer engasjert, fra sin plass i hotellsofaen. Hvor hun egentlig er blitt plassert for å kunne fortelle oss om hvor bra hun mener Garbages nye og fjerde album «Bleed Like Me» er.
Det gjør hun da også, men forteller samtidig at dette like gjerne kunne vært plata som aldri ble av. For ryktene om at Garbage ble oppløst et sted mellom forgjengeren «Beautifulgarbage» (2001) og «Bleed Like Me» er mer enn bare tomme rykter.
– Noen i bandet mener vi var oppløst, men jeg holder meg til pauseversjonen, hvor det var helt åpent om pausen ble midlertidlig eller evigvarende, forteller vokalisten og forklarer:
– De personlige konfliktene var så store at ingen snakket med hverandre om noe, da vi skulle spille inn plata! Det var så håpløst at vi bare dro hver vår vei, uten å snakke framtid. Men etter hvert innså vi at vi var nødt til å snakke sammen, og selv om det var tøft så kom vi til bunns i problemene. Og da vi fikk renset lufta var det også som Garbage fikk ny energi.
Plug and Play
Shirley Manson mener energien kan høres på «Bleed Like Me», som hun beskriver som en «plug in and play»-plate.
– Noe av det vi tidligere har gjort har vært for teknologisk, med utallige opptak og det hele. Denne gangen gjorde vi alt mye kjappere og mer direkte. «Bleed» er en gitarbasert plate som ligger nærmere Garbage live enn noe vi har gjort tidligere, sier Manson som er bandets europeiske alibi. Hun er fra Skottland, mens Butch Vig, Steve Marker og Duke Erikson er fra Madison, Wisconsin.
– Bandet har fortsatt sin base der. Selv vet jeg ikke helt hvor jeg bor. Jeg har et hus hjemme i Skottland, men får nesten aldri tid til å være der. Så jeg har lært meg å føle meg hjemme der hvor det på et hvert tidspunkt er mest praktisk å være.
Reddet av publikum
De kommende månedene blir «hjemme» på veien, siden Garbage denne helga startet sin nye turné i Seattle. Uten frykt for at marerittet fra 2002 skal gjenta seg, hvor en cyste på stemmebåndet gjorde henne taus og framtvang en operasjon.
– Operasjonen var ikke så stor, men den innebar en risiko for at stemmebåndet kunne bli ødelagt. Klart jeg var redd, innrømmer Shirley Manson og røper at aller første gang hun fikk problemer på scenen var på Roskilde-festivalen sommeren 2002.
– Det kom ingen lyd da jeg skulle synge. Jeg fikk angst, men publikum reddet meg. De sang så godt at jeg ikke trengte å anstrenge meg. Jeg prøvde også å drikke whiskey, fordi noen sa det kunne hjelpe. Men det eneste det hjalp for var humøret. Og bare for noen få timer, ler hun hjertelig.
Av Leif Gjerstad
(intervju skrevet på oppdrag for Bergens Tidende mai 2005)
