Da LPen «L.A. Woman» kom i april 1971 var The Doors i oppløsning og Jim Morrison i Paris. 50 år etter hylles bandets svanesang som et av tiårets beste album.
Det meste gikk galt da Ray Manzarek, Bobby Krieger, John Densmore og Jim Morrison skulle i studio for å spille inn sitt sjette studioalbum. Morrisons alkoholisme hadde kommet til et stadium der han var nokså uberegnelig, både i og utenfor studio. Som regel var han full, spørsmålet var bare hvor full han var. Hvis det bare var sånn passe kunne han funke i studio, men tippet det over kunde det ende i katastrofe. Og det gjorde det rett som det var.
Bandets faste produsent helt fra starten, Paul A. Rothchild var bekymret allerede før The Doors skulle starte innspillingen av sitt nye album i november 1970. Men bekymringen hans handlet ikke bare om alt kaos som fulgte med Morrisons fyll. Han likte heller ikke bandets nye låter som han mente var for mye «cocktail-musikk», og etter bare tre dager i Sunset Sound Recorders-studioet hadde han bare reist seg fra sin plass i kontrollrommet og sagt «Det er nok. Jeg orker ikke mer».
For en gangs skyld ble det taust i Sunset Sound Recorders-studioet. De fire Doors-medlemmene var like forvirret som sjokkerte. Rothchild hadde jo alltid vært med dem, han hadde produsert alt de hadde gjort, helt fra starten med «The Doors»-albumet i 1967. Hva nå?
TIlbake til øvingslokalet
Etter litt famling fant de løsningen i det samme studioet. Bruce Botnick hadde jobbet under Rothchild som tekniker på alle Doors-platene, og hadde i tillegg jobbet med Love og vært medprodusent (sammen med Arthur Lee) på deres mesterverk «Forever Changes» (1967).
Men selv om løsningen allerede var på plass i Sunset Sound-rommet, bestemte de seg for å forlate det høytknologiske studioet. Noe av det Rothchild hadde reagert på var at The Doors nye låter var litt enkle blueslåter, de var liksom et skritt tilbake. Men det var nettopp det The Doors ønsket, de ville prøve å finne tilbake til noe av det litt mer løse bluesockpreget fra bandets første fase. Og på forslag fra Botnick fant de ut at det kunne være lurt å ta med seg pickpacket over til The Doors Workshop, deres gamle øvingslokale på 8512 Santa Monica Boulevard.
Der var det ikke mer avansert enn at Jim Morrison på grunn av akustikken valgte å bruke badet til vokalopptakene, mens han røsket vekk baderomsdøra for å kunne ha øyekontakt med de andre under innspillingen.
Avslappet og inspirert
Stemningen ble merkbart mer avslappet enn den hadde vært med Rothchild, og mye av plata ble spilt inn nesten live, med bare litt ovderdubs og annet finpuss for å få musikken akkurat slik de ønsket. Og med litt ekstra hjelp av Elvis Presley-bassist Jerry Scheff og Leon Russel-gitarist Marc Benno på noen av låtene ble bandet ferdige i studio i løpet av ei uke. I skarp kontrast til den laaaange tiden de hadde forventet å jobbe på materialet med Rothchild.
Doors-gitarist Robbie Krieger har seinere også antydet at mye av skylda til at Morrison så ofte var full i studio kunne ha nettopp med Rothchilds arbeidsmetode å gjøre. Han var en så detaljorientert perfeksjonist at innspillingene lett dro ut i tid, samtidig som han forlangte full kontroll
– Det ble så kjedelig i studio at Jim ofte forlot det og gikk på en bar og drakk seg full. Og da han kom tilbake for å legge på sin del, var han ofte for full for å klare det, uttalte Krieger til bladet Guitar World i 1994.
Entusiasmen som preget innspillingen har også gitt «L. A. Woman»-musikken et enkelt, inspirert uttrykk som kler de bluesbaserte låtene. Og med tittelkuttet og avsluttende «Riders on The Storm» som to låter som ganske raskt fikk klassikerstatus. I den førstnevnte møter vi for øvrig også Jim Morrison i det litt lekne hjørnet, der han messende erklærer «Mr. Mojo Risin» – et anagram for Jim Morrison.
Til Paris
Om Mr. Mojo var risin’, var Mr. Morrison også for rastløs til å bli i Los Angeles. I mars, før plata var ferdigmikset, forlot han Los Angeles for å dyrke det poetbohemiske livet i Paris. Der befant han seg da «L. A. Woman» kom ut 19. april 1971, tilsynelatende helt uten planer om å vende tilbake til USA.
Noen hadde muligens forventet at han skulle stikke en liten tur hjemom for å feire og markere (og kanskje til og med lansere?) det nye albumet, men den gang ei. Morrison gjorde det klart for alle at han ikke var interessert. Han ville heller finne ny inspirasjon til sin poetiske åre i Paris. Han dro da heller aldri tilbake til USA, før han døde i sitt badekar i 17 Rue Beautreillis i Paris 3. juli 1971.
Av Leif Gjerstad
Les også: The Doors – 50 år siden de åpnet dørene
Se også: Dokumentarfilm «The Doors: Mr. Mojo Risin’ – The Story of L.A. Woman”
