Finnes noe sånt no’ som «den skandinaviske roman»? Tja, hva med en fortelling om ei ung svensk kvinne som flytter til København med sin danske kjæreste, men som er sykelig sjalu på hans tidligere norske eks Nora?
Denne uka besøker den svenske forfatteren Johanna Frid Oslo både Trondheim og Oslo, i anledning av at hennes debutroman «Nora eller brenn Oslo brenn» nå foreligger på norsk. I hjemlandet ble romanen «Nora eller brenn Oslo brinn» en snakkis da den kom ut i fjor høst. Det ble både priser og store oppslag i toneangivende svenske medier. Dessuten solgte den godt.
I hvert fall måtte jeg oppsøke flere bokhandler i Stockholm sist vinter før jeg endelig kunne holde boka i hånda. At den var utsolgt så mange steder kan selvsagt ha å gjøre med et beskjedent førsteopplag, men illustrerer uansett at den har solgt langt mer enn det lille forlaget Ellerströms hadde forventet.
Kanskje ikke så rart heller, siden Johanna Frid (31) før «Nora eller brenn Oslo brenn» kun hadde gitt ut diktsamlingen «Familieepos» (2017) sammen med sin jevngamle kollega Gordana Spacic. Riktignok ble den nominert til Sveriges Radios lyrikpris, men slik som i Norge får ikke akkurat lyrikk all verdens oppmerksomhet i Sverige heller.
Noe som ga «Familieepos» litt ekstra oppmerksomhet var at diktene geografisk hoppet mellom Stockholm, Malmö og København samtidig som de språklig beveget seg sømløst mellom svensk og dansk. Gjerne i en og samme setning.
Grenseløs sjalusi
Dette grepet har Johanna Frid til en viss grad videreført også på «Nora eller brenn Oslo brenn», med utgangspunkt i hovedpersonenes tilhørighet og stedene handlingen utspinner seg. Fortellerstemmen Johanna er jo fra Stockholm og snakker svensk, mens hennes kjæreste Emil er fra Odense og snakker dansk. Dessuten har altså Emil en fortid med Nora fra Oslo, og selv om vi aldri treffer henne på ordentlig, er hun så tilstede i boka at det svenskdanske språket blir supplert med litt norsk.
Men der det er norsk, senser vi en fiendtlig undertone, slik som da Oslo superraskt blir til Oschlo før det like raskt og konsekvent ender opp som Arsle. Drittbyen hvor den truende ekskjæresten til Emil bor. For selv om Emil om og om igjen forsikrer Johanna at det med Nora definitivt er fortid, blir Johanna sykelig opptatt av det hun oppfatter som sin norske rival. Hun søker henne opp på sosiale medier, og når hun ikke får informasjonsbehovet tilfredstilt der, supplerer hun med Instagram-siden til mora til Nora.
Johanna konkluderer raskt at hun ikke kan konkurrere med Nora. Ikke er hun like vakker, og mens Johannas opplever sitt offentlige liv som kjedelig og grått, sprudler det av Noras. Hun synes å være elsket av alle, mens Johanna bare har Emil. Og kanskje ikke en gang ham?
Smertelig besettelse
Nora blir en besettelse for Johanna, som etter hvert lever sitt liv vel så mye gjennom Emils norske ekskjæreste som gjennom seg selv. Desperasjonen og smerten stiger opp av sidene, men samtidig har Johanna Frid en utsøkt sans for bitende ironi og svart humor som får leseren til å storle oppi all elendighet.
Foruten den psykiske smerten som den sykelige sjalusien påfører Johanna, blir hun spist opp innvendig av gjennomborende smerter i livmoren. Lenge avfeid av legene som bare «alminnelig» menssmerter, men etterhvert diagnostisert som endometriose. Noe som gir forfatteren mulighet til å skrive med skarpt blikk og svart humoristisk snert om det hun i boka omtaler som vår tids to store kvinnesykdommer: Instagram og endometriose.
Skriver sitt liv
Johanna Frid har ikke bare samme fornavn som bokas fortellerstemme, hun har også bodd de samme stedene samtidig som hun i et intervju med Dagens Nyheter åpent vedgår å ha slitt med sjalusi.
– Jeg har mange ulike sider og sjalusi er en av dem. Det er en tabubelagt følelse som mange prøver å skjule, og nettopp det gjør den så interessant å skrive om, har Frid uttalt til Dagens Nyheter. Men hun innrømmet samtidig at å skrive «sitt liv» på denne måten var en krevende oppgave. Framfor alt på grunn av andre.
– Det var viktig for meg å ikke utlevere noen. I ettertid kan jeg kanskje føle at jeg tok litt for mye hensyn til mine omgivelser. Nora og Emil ble mer bifigurer enn de hadde trengt å være, mens jeg er den som blir utlevert.
Av Leif Gjerstad
