Øyvind anbefaler – april 2024
Taylor Swifts nye album ble anmeldt av meg i Dagbladet 19. april. Her er et knippe andre gode album fra denne måneden, fra fenomenale Oliver Hohlbrugger fra Stavanger og veteranen Mark Knopfler til John Moreland og debutanten Hallesby – og åtte til.
OLIVER HOHLBRUGGER: «Nothing’s Changed, Everything is New»
Det starter «dramatisk» når Oliver Hohlbrugger plugger inn og leverer et album som nærmest slo meg i bakken ved første lytting! Her har vi en tung, gotisk «messe» av Nick Cave-dimensjoner, med Hohlbruggers overbevisende stemme som drivkraft. Den har den samme kraften som vi også hører i f.eks. den norgesbosatte amerikaneren Luke Elliot.
Musikken er pulserende – fra den jazz-inspirerte «sjokkåpningen» «Neon Dreams» med Kjetil Møsters støyende Coltrane-fargede saksofon til dempede og nydelige Velvet Underground-inspirerte «Black Canvas» med Anne Lise Frøkedal i «rollen» som Nico og den åtte minutter lange tittellåten. Pål Jackman (Undergrünnen) gjester på vokal på sterkt Lou Reed-inspirerte «Velveteen». På «Into The Night» korer Brandi Thompson Ullian på en måte som sender tankene til Pink Floyds «The Great Gig In The Sky». «Eclipser» er sju hypnotiserende minutter. Det kan sikkert diskuteres om tolv minutter lange, soniske og dronete «From Space, This Place Looks Blue» er å dra det litt langt, men den har sine suggererende kvaliteter.
Ved siden av å synge spiller Hohlbrugger gitar, piano, synth, vibrafon og bass. Sentralt i dette imponerende prosjektet, innspilt i Stavanger og New York, står også Børge Fjordheim (trommer/perkusjon/synth/bass/vibrafon). De to har produsert og arrangert Hohlbruggers låter sammen. Blant de andre «medsammensvorne» er Øystein Frantzvåg (bass), Per Zanussi (kontrabass) og blåsere og strykere.
Hohlbrugger spiller solo på Drammen kulturhus onsdag 1. mai og på Martinique i Stavanger lørdag 11. mai.
MARK KNOPFLER: «One Deep River»
«This One’s Not Going To End Well», synger Mark Knopfler på tampen av sitt første album på snaut seks år. Han tar veldig feil. «One Deep River» er en positiv overraskelse. Ikke fordi albumet bryter ny mark eller på noen måte er originalt, men fordi det er et meget behagelig – med Knopflers signaturstemme og -gitar i front.
Jeg var veldig fan av Dire Staits’ to første album på slutten av 70-tallet, og «Brothers in Arms» (1985) var den første cd-en jeg kjøpte. Jeg falt litt av, men fant tilbake til Knopfler da han samarbeidet med Chet Atkins på «Neck and Neck» i 1990 og med Emmylou Harris på «All The Roadrunning» i 2006. Solo har han vært i overkant myk og litt kjedelig. «One Deep River» er også både myk og litt kjedelig i lengden, sjøl om han brummer litt på «Scavengers Road», men det er noe med låtene og produksjonen som treffer meg. Det er 52 minutter feelgood, og det kan ikke skade.
CHARLEY CROCKETT: «$ 10 Cowboy»
Jeg blir glad hver gang jeg setter på et nytt album og opplever at den gode, gamle countrymusikken fortsatt lever videre hos unge artister. Tross alt hadde det sikkert lønt seg å synge den uinteressante popcountryen som florerer på listene og når musikken feirer seg sjøl (CMA og ACM).
Charley Crockett (40) er en av de beste av disse yngre utøverne som sverger til den gamle countrymusikken og tradisjonell honky tonk, samtidig som han utvikler den. Han startet som bluesmusiker, så det er ikke så unaturlig at han drar musikken i R&B-retning med trøkk fra blåsere og tekster med substans – stort sett skrevet sammen med Crocketts medprodusent Billy Horton. Texaneren, en fjern slektning av Davy Crockett (!), har vært svært effektiv på platefronten siden han albumdebuterte i det små i i 2015. 13 album med egne låter eller coverlåter er det blitt på ni år om vi skal tro Wikipedia, i tillegg kom et livealbum fra storstua Ryman Auditorium i Nashville i fjor. Samtidig var han gjennom en vellykket hjerteoperasjon i 2019!
Det blir litt feil å trekke fram noen som helst av de tolv glimrende låtene, men om du bare er litt nysgjerrig kan du jo starte med «Hard Luck & Circumstances», «Good At Losing», «Spade», «Ain’t Done Losing Yet» og «Lead The Way».
SIERRA FERRELL: «Trail of Flowers»
Sierra Ferrells album kom riktignok i slutten av mars, men er i kategorien «for bra til å forbigås». Hun ga ut to album sjøl som ikke fins på strømming før hun gikk «stort» (Rounder Records) med «Long Time Coming» i 2021. Det må innrømmes at jeg ikke var klar over hennes storhet før jeg ble tipset av en kompis om en konsert på John Dee i fjor. Jeg var solgt!
Sierra (35) har gått den «sakte veien», fra skoleorkester og -kor som jente til coverartist på bar og en periode som gatemusikant via dopmisbruk med flere overdoser til der hun er i dag. Hun er i utgangspunktet country-/americana-artist, men blander elementer fra folk, bluegrass, jazz, tango og calypso i musikken sin, og hun er et lite eventyr live. Fra scenen kan hun gjerne synge a capella før hun glir over i en bluegrass-krydret Beatles-cover. I ryggen har hun et utmerket band som er med på leken. Kulest synes jeg «Chittlin’ Cookin’ Time in Cheatham County» er, før hun glir sømløst over i en nydelig, sår «Wish You Well» og god, gammel honky tonk i «Why Haven’t You Loved Me Yet» og «Lighthouse».
JOHN MORELAND: «Visitor»
For noen av oss er det «før og etter» når det kommer til John Moreland (38). Amerikaneren (fra Oklahoma) var bare et navn for mange av oss, en sanger fra lydsporet til serien «Sons of Anarchy», til han tok pusten fra oss som oppvarmer for Jason Isbell på Sentrum Scene i Oslo i 2017. Plutselig var han en stor låtskriver å regne med, aleine på en stol med all sin musikalske og kroppslige tyngde. To år tidligere kom hans tredje album, «High On Tulsa Heat». Det var spesielt én låt derfra som traff meg i solar plexus: «You Don’t Care Enough For Me To Cry». Kan det bli sårere enn det? «Heldigvis» er han gift i dag, med kunstneren Pearl Rachinsky (som korer på et spor her).
Forrige album var «Live at Third Man Records» med Moreland aleine, akustisk. Han følger naturlig opp her, aleine i åpningslåten «The Future Is Coming Fast», før bandet får plass. Det vil si, bandet er stort sett ham sjøl på alle instrumenter. Moreland veksler mellom «mindre» og «større» låter, med vekt på det første, på et lavmælt album som sklir elegant inn i både folk-, country- og americanafolden, og med tekster med mye livsvisdom. Hvor ofte har vi ikke delt denne observasjonen: «The more you say, the less it means»? Og – hvem synger han om i «One Man Holds The World Hostage»? Kan det være noen andre enn Trump? Det måtte i så fall være Putin. God lytt!
HALLESBY: «Ten Cold Days»
Bandet Hallesby, med sanger, gitarist og låtskriver Thor-Martin Hallesby (tidligere Thorsen) i front, spilte sin første konsert under gratisfestivalen «Kulturnatt» i Halden i september i fjor. Likevel har navnet vært kjent for mange haldensere i noen tiår. For de fleste av oss andre var han ukjent da ryktene gikk om et album som skulle komme i april.
Han har fått hjelp fra uventet hold, og særlig fra en landslagstrener i håndball, til å ta «det store steget» og debutere. Jonas Wille hadde kjent til Hallesby siden tenåra, da han var frontfigur i bandet The Poppets, og mer personlig de siste ti-tolv åra. Han utdyper i presseskrivet:
– Da Thor-Martin for et par år siden tok en eksistensiell avgjørelse i forhold til sitt eget liv, for å legge en lang periode med rusmisbruk bak seg, bestemte jeg meg for å hjelpe ham med å lage en ordentlig plate.
Det innebar blant annet å få på plass økonomi til å gjøre innspillingene på best mulig vis. Og plate er det blitt, med et meget solid lag i ryggen: Produsent og multiinstrumentalist Geir Sundstøl, trommeslager Erland Dahlen, bassist Audun Erlien og keyboardist David Wallumrød – med gjester. Live stiller han med dette mannskapet: Nikolai Grasaasen, Øyvind Storli Hoel, Bjørn Sæther og Bjarne Gustavsen.
På mange måter minner Hallesby om nå avdøde Tommy Tokyo fra nabobyen Fredrikstad, som også hadde et meget sterkt og personlig uttrykk. Sjangermessig glir musiken rett inn i den ganske romslige sekkeposten som nå kalles americana. Hallesby presenterer ni egenskrevne låter, og med en album- og låttittel som «Ten Cold Days» og låttitler som «It’s OK» og «Better Without» er det naturlig å tenke seg at han tar utgangspunkt i eget levd liv. Låter som står fram er særlig den personlige «Shorty», «Along Your Way» og nevnte «Better Without», der det er noen spesielt fine produksjonsgrep – den siste lettere inspirert av «Here Comes The Sun»?
PHOSPHORESCENT: «Revelator»
«I got tired of being a bad ass all the time», synger Matthew Houck alias Phosphorescent. Tidlig denne måneden kom han ut med album nummer sju med eget materiale (pluss en Willie Nelson-hyllest). «Revelator» er hans første på seks år, det lengste avbrekket han har hatt siden albumdebuten i 2003.
Nashville-baserte Houck, opprinnelig fra Athens, Georgia (R.E.M.-land), stiller i samme klasse som lo-fi-artister som Iron & Wine (som også kom ut med et nytt album denne måneden), Giant Sand / Howe Gelb, M. Ward, Will Oldham / Bonnie «Prince» Billy og Sufjan Stevens. De lager musikk som ikke bryr seg om tid og sted eller sjangergrenser, og som «danser» lett mellom americana og det utdøende begrepet indierock (for hva er egentlig indie i dag?).
Til å virkeliggjøre sitt musikalske univers har Houck med seg sju-åtte andre musikere, blant dem Jack Lawrence fra Racounters, Nick Cave-assosierte Jim White (Dirty Three) og Houcks australske kone Jo Schornikow. Tekstlig gaper Houck over mye, fra den ikke veldig optimistiske «The World Is Ending» til den mer «prosaiske» «A Poem On The Men’s Room Wall» – som sammen med «A Moon Behind The Clouds» er albumets høydepunkt. Tommelen opp for et relativt stille – og umåtelig vakkert – album med fokus på Houcks milde og forsonende» stemme.
JAN ARILD SØRNES: «Storm»
«Æ ha hjertet fullt av blues», synger Jan Arild Sørnes på sitt nye album med bandet gjennom de siste fem åra, Det Elektriske Bandet. Han har ingen stor albumhistorikk. Etter debuten i 1998, på engelsk, ga han ut «Livets blues» i 2014. Ti år seinere er han her igjen, med «Storm».
Og det har stormet rundt Sørnes. Han hadde spillejobb på Herr Nilsen samme kveld som skuddene falt utenfor London Pub og Per på hjørnet sommeren 2022. Han var i ferd med å sette seg ut og nyte en kald pils etter spillejobben sammen med bandet da han så terroristen Zaniar Matapour komme imot og dra opp et våpen. Han kaster seg ned på asfalten og kryper inn på Herr Nilsen mens han hører skudd, rop og hyl.
Hendelsen setter sine spor, men Sørnes, som bor i Alta, fikk ingen hjelp i etterkant. I stedet har han jobbet seg gjennom hendelsen ved å skrive nye låter og spille med bandet, og som en del av terapien stilte de på samme scene ett år etter. På «Storm» kjører Sørnes & Co. «full pakke» med blues, soul og funk, med blåsere, og det swinger som bare det. Likevel er det de rolige låtene som sitter aller best hos meg – som «ettertenksomme» «Mørketid», kjærlighetsvisa «Ta mæ me» og B.B.King-inspirerte «Slå dæ ne». Avsluttende «Hei du der oppe» tar et slags utgangspunkt i opplevelsene rundt terrorangrepet for to år siden. I den andre enden finner du den livsbejaende «partylåten» «Gje mæ en dobbel whisky». Ja, takk!
ARNE SKAGE: «Rootwork»
Etter 30 år som sidemann og deltakelse på over 70 plater, solodebuterte Arne Skage for tre år siden med «Procrastination Blues» under artistnavnet Skage. Fornavnet er tilbake når han nå har sluppet «Rootwork», som i likhet med debuten har en umiskjennelig lukt og smak av jambalaya og gumbo – om ikke like sterkt krydret som sist.
Da veit mange at vi skal til New Orleans, en by han har hyllet musikalsk mange ganger som medlem av bluesmann Reidar Larsens band.
Du hører det fra start, i «Tootie Ma», en tradisjonell låt arrangert av Skage – med blant andre Big Chief Joan Pardo fra The Golden Comanche Mardi Gras Indians som gjestevokalist og blåsere fra The New Orleans Nightcrawlers, Grammy-vinnere av året. Flere av låtene har gjestemusikere fra Nawlins. «Keeping The Blues Alive» har tekst av norsk-amerikaneren Tim Scott McConnell, nå bedre kjent som Ledfoot, og heftig slide-spill fra Skage, mens Tom Roger Aadland har bidratt med tekst på Neville Brothers-inspirerte «See You Down The Road» med pappa Arne Skage Sr. på trompet. Tre av låtene er skrevet med byens egen Leslie Blackshear Smith og bidrar til å sikre autentisiteten sammen med mange lokale musikere som John «Papa» Gros på tangenter og klavinett. Tale Log Skage korer på to låter, så her er familien sterkt representert. Best: «Tootie Ma», «Viola Lee» (Skage/Smith), zydeco-kongen Clifton Cheniers «I Yi Yi» (som minner meg litt om Dr. Johns «Iko Iko») og akustiske og nedstrippete «Word To The Wise» (Smith).
«BONUSSPOR»
Til slutt noen ord om tre ganske forskjellige livealbum som alle ble lansert i april.
TORGEIR WALDEMAR: «At the Opera»
Våren 2022 spilte Torgeir Waldemar Engen inn sitt første livealbum i Den norske opera. To år seinere foreligger det nå digitalt og fysisk, som et minne for dem som var der og for oss andre som et velkomment livealbum med låter som slett ikke blir dårligere i konserttapning. Han har med seg hele elleve musikere på scenen i tillegg til gjestevokalistene Tuva Syvertsen og Charlotte Qvale.
Da skulle man kanskje tro at det er «fullt kjør» i 72 minutter (!), men det er blitt et lavmælt album med de gode låtene og Waldemars personlige og «nerveslitende» uttrykk i front. Favoritter her, som da jeg anmeldte «No Offending Borders» til en sekser i 2017, er «Souls On a String» og «Island Bliss» – og dessuten singelen «Talent For Love» (2022), skrevet av og framført med Qvale. Og snart kommer det kanskje noe nytt fra Torgeir Waldemar også?
VERONICA OG ELIAS AKSELSEN: «I tatersymfoni»
Dere så kanskje tv-opptaket med Elias Akselsen og datteren Veronica med Kringkastingsorkestret (KORK) og Stian Carstensen, Ola Kvernberg, Giani Lincan og Marius Flatby på NRK nylig? Nå er albumet fra konserten ute, produsert av Halldor Krogh og Helge Sunde. Og – det blir ikke råere enn åpningen «Hvorfor blir jeg kalt en tater» og «Mustalainen» i Carstensens mektige arrangement og med Elias’ sjelfulle stemme. Særlig Stian og Ola har vært veldig viktige for at Elias har kunnet etablere seg som den viktigste stemmen innen romkulturen, og de siste åra har Veronika fulgt opp. Hør henne i «Fest uti zigenarlägret» og «Langt borte i et fremmed land», og hør fenomenale Giani Lincan på cimbalom i «Ungarsk Czardas». Og – KORK er som vanlig meget kledelig til stede, uten at de «tar over».
QUARTER WOLF: «Live at Last Train»
«DIY» er tittelen på åpningslåten på «Live at Last Train», og det er ganske dekkende for musikken til Quarter Wolf – i tradisjonen til amerikanske duoer som White Stripes og The Black Keys. At riffet minner om Blacksheeps’ «Ora Jáska Beana» er nok helt tilfeldig, sjøl om tospannet Marius Kromvoll (gitar) og australske Paul Daniel (trommer) er populære i Nord-Norge!
13 raske låter gjøres unna på 37 minutter, og publikum veit åpenbart hva de går til: Spontan, uvøren, «sleivete», energisk og slett ikke perfekt tøff-i-trynet-øs – men høyst levende gjør-det-sjøl-bluespunk etter mottoet «Shut the Fuck Up and Play»! Det du ikke får se er Marius som vanligvis gjennomfører et beintøft «treningsprogram» gjennom hver eneste konsert. «Bite Me» er siste låt ut, og sånn føles det også etter 37 intense minutter. Sjekk for øvrig diplomet fra 1985 som er avbildet på coveret: «Toilet of the year» (Last Train, Oslo). Ha ha!
God mai!
Av Øyvind Rønning
