(intervju opprinnelig publisert i 1993)
Oslo: Det er bare noen få uker siden Suede ga ut sitt selvtitulerte debutalbum, men noen nærmere presentasjon trenger bandet likevel ikke. Allerede for et år siden ble de av engelsk musikkpresse utropt som det «beste nye bandet» og siden har det knapt gått en uke uten at de har figurert på en eller annen forside i et eller annet musikkblad. Og da albumet endelig kom, gikk det rett til topps på salgslistene.
– Det har vært skrevet mye om oss, men vi opplever det ikke som hype. Vi er ikke et konstruert band, og musikkpressen begynte å skrive om oss først etter at publikum allerede hadde oppdaget oss, gjesper Suede-vokalist Brett Anderson passe blasert allerede i sitt første møte med norsk presse.
Torsdag spilte det nye britiske stjernebandet i Oslo, og da NTB møtte kvartetten noen timer før konserten virket de skremmende livstrøtte for å være et ungt band. Men at dette er en del av gruppas image, ville de fire ikke høre snakk om.
– Vi har aldri prøvd å bygge opp et image, men musikken vår har tydeligvis en del elementer som inspirerer media til å framstille oss med et litt mystisk preg. Men sangene våre ville vært akkurat slik de er, uavhengig av image og hvordan vi blir framstilt i pressen. Våre ambisjoner har aldri vært mer obskure enn at vi ønsker å bli et populært band som når ut til folk.
Sier bassist Mat Osman. Det er helst han som fører ordet. Brett Anderson foretrekker å vippe litt på stolen og mumle fram noen knapt hørbare fraser innimellom, mens gitarist Bernard Butler holder helt kjeft og trommis Simon Gilbert kommer slentrende midtveis i intervjuet.
Frykter ingenting
Mange engelske grupper har opplevd å bli utropt som «det neste store», bare for å bli kassert og slengt på søppeldynga året etter. Passe sjølsikre som Suede er, frykter de ikke at dette skal bli deres skjebne.
– Vår skjebne er opp til oss og ingen andre. Så lenge vi klarer å lage god musikk har vi ingenting å frykte. Nå som vi har et album ute, taler musikken for seg selv. Det er opp til folk å høre plata og gjøre seg opp en mening om Suede, fastslår bandet.De er selv ikke særlig interessert i å snakke om musikken sin, men strekker seg så langt som til å innrømme at de er fornøyde med plata.
– Noen skjønnhetsfeil har den selvfølgelig, men slik må det være. Jeg tror aldri noen artist opplever følelsen av å ha laget den helt perfekte plata.
Ungdommelig skjødesløshet
Suede kommer fra Brighton-området på den engelske sørkysten, og framstår som et typisk engelsk band på sitt beste. Passe arrogante og selvopptatte, men samtidig med en musikalsk utadvendt utstråling som fascinerer.
Den mest opplagte og brukte referansen til deres musikk har vært David Bowie, tidlig 70-tall. Og som Bowie, har Suede vist at de mestrer kunsten å spille på ungdommelig dekadense og skjødesløshet. Tvetydige tekster som oser av sex, drugs & rock’n’roll spiller en ikke uvesentlig rolle, og aner vi sporene fra ungdommelig kjedsomhet som inspirasjonskilde?
– Det er sikkert en del av oss, men langt fra alt. Hvis vi bare kjedet oss, hadde vi sikkert endt opp som vandaler i stedet. Men vi er lidenskapelig opptatt av musikken vår, som vi bruker til å uttrykke våre følelser gjennom. Vi skriver om det vi opplever og føler på en naturlig måte, men samtidig prøver vi å unngå de mest opplagte klisjeene. Det er mer spennende og givende å finne nye innfallsvinkler til sanger og tekster enn den samme gamle gutt-møter-jente-varianten.
Tvekjønnet flørt
Nettopp det at de bevisst styrer unna tradisjonelle kjærlighetstekster og i stedet flørter med androgynitet, har vært en av de tingene som har gitt gruppa mange og store oppslag. Fra coveret som viser to mennesker av ubestemmelig kjønn som kysser hverandre, til Brett Andersons uttalelser i britisk presse om seg selv som «biseksuell uten biseksuell erfaring».
– Coveret er et vakkert bilde med to lesbiske, men utsnittet er slik at det er vanskelig å se at det er kvinner. Men jeg hadde aldri forventet at dette skulle skape så mye oppstyr og så mange spekulasjoner, hevder Brett som unngår å utdype utsagnene om sin egen seksuelle legning. I stedet skyver han motvillig stolen dit fotografen ønsker.
Det kan tydeligvis være kjedelig og slitsomt å være stjerne, selv for dem som bare har vært det noen få måneder.
Av Leif Gjerstad
(intervjuet ble opprinnelig publisert i NTB, april 1993)
Les også: Minner fra britpop-tida
