Susanne Sundfør er så stor at alle medier med respekt for seg selv anmelder hennes nye album «Music For People In Trouble» samme dag som det kommer. Hva er da vitsen med LeffesLab nå, to dager seinere? Tja, det kan jo være bare for å bekrefte at mine kolleger har rett når de roser plata opp i skyene. Eller kanskje enda heller at plata er så bra at jeg bare måtte sette noen egne ord på papiret!
Susanne Sundfør fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med forgjengeren «Ten Love Songs» (2015), med et knippe dansante elektropoplåter som vibrerte av vellyd og suggestiv kraft. Plata ga henne også et navn i våre naboland og ikke minst Storbritania, hvor blant andre The Guardian, BBC og de store musikkbladene siden har gitt henne stor oppmerksomhet. Seinest i sommer ble det manifestert da Mojo først reiste ens ærend til Norge for å anmelde en konsert med henne, og BBC like etter inviterer henne til hyllestkvelden til ære for Scott Walker i Royal Albert Hall. Der var hun for øvrig sammen med blant andre John Grant, som også bidrar med et vokal-sakralt innslag på sistekuttet «Mountaineers» på Sundførs nye album.
Les også: Susanne Sundfør synger Scott Walker i Royal Albert Hall
Les også: Bordellmammas sanger (arkivintervju fra 2010)
Før vi forlater denne delen om medieinteressen for Sundfør, kan vi tilføye at også Dagens Nyheter kjente sin besøkelsestid så seint som onsdag denne uka, da de kjørte Sundfør på coveret til kulturdelen og ga henne en helside inne i avisa (med Sundfør-relatert oppslag på den andre siden). I dette intervjuet snakket hun åpenhjertig om å «gå lei», om depresjonen hun har følt på etter «Ten Love Songs», noe som har vært knyttet både til personlige opplevelser og den store bekymringen for verdens tilstand, i så vel klimatisk som politisk forstand. Og om hvordan hun i denne tlstanden reiste verden rundt for å lære mer og få et nytt perspektiv på denne verden slik vi kjenner den.
Tilbake til utgangspunktet
Alt dette reflekteres på «Music For People In Trouble», som er en 180 graders kursendring fra «Ten Love Songs», uten at hun på noe tidspunkt mister seg selv. Og kanskje er nettopp det noe av det mest imponerende med Sundfør, hvordan hun helt siden sin forsiktige singer/songwriter-debut i 2007 har lagt en ny alen til sin vekst med hver nye utgivelse. Tilsynelatende kompromissløs har hun gått sine egne veier og underveis utforsket ulike musikalske landskap. Hele tiden med en markert musikalsk signatur som klart forteller at dette er henne, dette er Susanne Sundfør.
På femtealbumet «Music For People In Trouble» er denne Susanne Sundfør en 31-årig reflektert artist som tør snu ryggen til suksessoppskriften på 2015-plata og i stedet senker tempoet, oppsøker mørket og forandrer fokus. Arrangementene skiller seg en hel del fra det hun gjorde i starten, likevel er det en tilbakevending til det mer organiske og dempede uttrykket fra den gang. Med nakne arr og rolige flygler eller gitarer som fyller lydbildet, bare punktert av Greg Leiszglidende steelgitarer og forsiktige, men megetsigende strykere, blåsere og kor som understreker stemningen Sundfør bygger opp. Ikke minst eksemplifisert i det nesten åtte minutter lange nøkkelkuttet «The Sound of War», som åpner idyllisk med fuglekvitter og rennende vann, men som etter hvert glir over i en truende, dommedagsliknende droning som varsler at angrepet er underveis.
Samtidig som dette skaper dynamikk, gir medprodusent Jørgen Træen plata en ekstra liten eksperimentell dæsj, med spoken words, små snurrige samplinger og lydcollage som ikke så mye kontrasterer som supplerer lydbildet.
Sundførs stemmeprakt
Og over det hele, Susanne Sundførs uttrykksfulle stemme som binder det hele sammen og lar låtene komme til sin fulle rett. Som de såre og skjøre, men akk så vakre låter de er. Hør bare og nyt av de sørgmodige perlene «Undercover» og «No One Believes in Love Anymore», med tematikk som tittelen på sistnevnte forteller i klarspråk.
«Music For People In Trouble» er ingen lettvint plate som strekker ut sin hånd til deg eller som vil generere mange radiohits. Men selv om den er mørk og dvelende er den heller ikke vanskelig tilgjengelig. Til det er de skjønne låtene, de veldreide arrangementene og Susanne Sundførs eget spill og like sikre som uttrykksfulle melodiføring så altfor sterkt. Dette er en musikalsk triumf av det sjeldne.
Av Leif Gjerstad
Les flere anmeldelser her
